Er det egentlig så dyrt å gi kvinner gratis hormontabletter?

DEBATT: Kjell Larsen tenker feil om kvinner og arbeidsliv.

Hvem skal ta over jobbene til kvinnene som må slutte å jobbe, spør Sissel Berning-Nummedal (bildet). Foto: Fredrik Refvem

I et debattinnlegg spør Kjell Larsen om likestillingen har gått for langt når kvinner i overgangsalderen trenger medisinsk behandling for å fungere i arbeidslivet. Spørsmålet presenteres som samfunnsøkonomisk. Det er det ikke. Det er et tankefeilproblem.

Hvem skal fylle jobbene?

Kvinners yrkesdeltakelse har ikke vært et likestillingseksperiment. Den har vært en av de mest lønnsomme strukturendringene i moderne norsk historie. Norge er bygget på to inntekter per husholdning, på kvinnelig arbeidskraft og på at kvinner står i jobb gjennom hele livsløpet. Uten dette hadde velferdsstaten sett helt annerledes ut – for å si det mildt.

I dag gjelder dette særlig helse- og omsorgssektoren, der kvinner utgjør det store flertallet av ansatte. Her er bemanningskrisen allerede prekær, og behovet bare vil øke i tiden framover. Når Kjell Larsen problematiserer kostnaden ved hormonbehandling for kvinner i overgangsalderen, er det verdt å stille et motspørsmål: Hvem skal fylle disse stillingene dersom kvinner presses ut av arbeidslivet allerede i 50-årene?

Overgangsalderen fremstilles av Kjell Larsen som «en naturlig livsfase med ubehag man må ta personlig ansvar for».

For en betydelig andel kvinner innebærer denne livsfasen mer enn bare ubehag. Den innebærer søvnløshet, konsentrasjonsvansker, angst, depresjon og alvorlig redusert funksjonsevne. Dette er godt dokumentert – også i arbeidslivsforskningen.

Sykefravær er konsekvensen

Konsekvensen av manglende behandling er ikke stoisk mestring, men sykefravær, redusert stillingsprosent og tidlig uttreden fra arbeidslivet. Det er nettopp dette som koster samfunnet dyrt.

Hormonbehandling ved betydelige overgangsplager er verken ny, eksperimentell eller luksuriøs. Den er veldokumentert, rimelig og for mange helt avgjørende for å kunne stå i jobb. Sammenliknet med kostnaden ved langtidssykefravær eller tap av erfarne arbeidstakere, er dette småpenger.

Kjell Larsens argument hviler også på en merkelig forestilling om at likestilling innebærer å ignorere biologi. I praksis gjør arbeidslivet det motsatte hver eneste dag. Moderne arbeidsliv har alltid tilpasset seg biologi: Vi finansierer behandling for diabetes, migrene, rygglidelser, psykisk sykdom og lavt testosteron – nettopp for å holde folk i arbeid.

Å gjøre det samme for kvinner i overgangsalderen er ikke radikalt. Det er konsekvent.

Så hvem skal betale?

Spørsmålet er egentlig om vi som samfunn har råd til ikke å gjøre det.

Likestilling har gitt Norge enorme gevinster. Å sikre at kvinner kan stå i jobb hele yrkeslivet, også gjennom overgangsalderen, er ikke en kostnad.
Det er en investering med svært god avkastning.

Spørsmålet er derfor ikke hva likestilling «koster». Spørsmålet er hva det koster å ikke ta kvinnehelse på alvor. Svaret på det er godt dokumentert – og langt høyere enn prisen på medisiner.

Å sikre at kvinner kan stå i arbeid også gjennom overgangsalderen er ikke særbehandling. Det er nøktern samfunnsøkonomi.

For å låne Kjell Larsens eget perspektiv:
Dette handler ikke om følelser.
Det handler om tall.

Og ja – det er også et likestillingsspørsmål.