Er det et problem at unge kvinner vil bli forsørget?

DEBATT: Det er prinsen som skal drepe dragen og redde prinsessen, og ikke motsatt. Om huset ditt brenner så er det mannen og ikke kona som løper opp i andre etasje for å redde barnet.

Bildet fra 2022 viser Marita Torland som har valgt å være hjemmeværende husmor. Foto: Jarle Aasland

Nesten en av tre kvinner mellom 18 og 29 år sier at de vil bli forsørget av partneren, ifølge en undersøkelse utført av Aller Media Nordic, skriver Aftenbladet 26. november. I Finland er det visstnok enda flere kvinner i samme kategori, mens bare en av 12 menn ser for seg å bli forsørget av partneren.

Vil ikke mannen forsørges?

Bente Klemetsdal sier til Aftenbladet at hun er overrasket over tallene, særlig med tanke på likestillingens posisjon i de nordiske landene. Klemetsdal tror forklaringen på de oppsiktsvekkende tallene er en generasjon kvinner som føler på press, uro og et enormt ansvar. Klemetsdal ser heller ikke bort fra at dagens kvinnegenerasjon ikke ser på den forrige generasjonens kvinneskjebner som særlig forlokkende.

Forklaringen halter etter mitt syn. Kjenner ikke menn også på det samme presset, uroen og det store ansvaret. Hvorfor vil ikke også de forsørges?

Kari Einarsen, førsteamunensis i organisasjon og ledelse ved Handelshøyskolen BI, er bekymret over tallene. Hun ser en global konservativ trend og mener mediene har vært med på å romantisere tradwife-trenden. Førsteamunensisen påpeker at «mismatchen i maktforholdet ikke kommer fram i sosiale medier». «De bør tenke selvstendig økonomisk stabilitet, og ikke bare økonomisk stabilitet i et partnerskap», slik lyder formaningen fra Einarsen.

Ikke rare tradwife-romantikken

At mediene har romantisert «tradwifte»-trenden er i hvert fall noe som har gått meg hus forbi, mitt inntrykk er det stikk motsatte. Om det finnes en «tradwife-oppdrift», så gjør den seg gjeldende på tross av medienes dekning og ikke på grunn av.

Det er kanskje bare jeg som synes det er noe forstemmende med at en førsteamunensis skal fortelle yngre kvinner hvordan de skal tenke. Hva hadde skjedd om en mannlig godt voksen mann i en mektig stilling hadde gjort tilsvarende? Belærende formaning er visst helt greit, om den bare følger det korrekte manuset og kommer fra rett kjønn.

Einarsens argumenterer ut fra et utgangspunkt rotfestet i mistillit. Hva om forholdet tar slutt? Om dette er utgangspunktet skjønner jeg at individuell uavhengighet er å foretrekke fremfor gjensidig avhengighet.

Økonomisk selvstendighet, pensjonspoeng og særeie tror jeg er et spinkelt grunnlag for et godt samliv. For meg minner dette mer om et kontraktsforhold mellom to parter, der det viktigste for begge er å ivareta sine egne interesser. Når Einarsen snakker om den urovekkende «mismatchen i maktforholdet», så høres ut som to krigførende nasjoner og ikke en mann og en kvinne som har etablert en familie. Man har gitt opp idealet og forskutterer med brudd. Da blir mistillit det styrende prinsipp.

Kjønnspolaritet gravert inn i hjertet

Det at flere kvinner vil bli forsørget trenger ikke bare være noe negativt. Kanskje er det et uttrykk for en lengsel etter å leve i et tillitsforhold, der begge forplikter seg helt og fullt. Om utgangspunktet er «all in» og en tro på forholdet, slipper man å skule på hverandre. Da er ikke avhengighet en trussel, men en berikelse og en styrke i samlivet.

At så få menn lengter etter å bli forsørget er etter mitt syn et sunnhetstegn. Selv om vi i Vesten fortvilet forsøker å late som om menn og kvinner er like, om man ser bort fra biologien, så vet de aller fleste innerst inne at dette ikke er sant. Alle vet at det alltid vil være flest menn på bilmesser og flest kvinner i barnehagen.

Det er prinsen som skal drepe dragen og redde prinsessen, og ikke motsatt. Om huset ditt brenner så er det mannen og ikke kona som løper opp i andre etasje for å redde barnet. Om mannen nøler og kona må løpe kjenner han på skam og skyld når dramaet er over, mens kona vil kjenne på stolthet og ømhet om hun ser sin mann komme ut av flammehavet med barnet i hendene.

Jeg tror ikke dette er sosiale konstruksjoner og mismatchende maktforhold som må avskaffes, men en kjønnspolaritet inngravert i hjertene våre. Det er denne som gjør seg gjeldende i Aller Media Nordics undersøkelse.

De burde få gullpensjon!

Så er det en kjensgjerning at noen parforhold ikke er til å redde. Da kan det ikke være slik at den ene parten er langt bedre stilt enn den andre. Svaret trenger imidlertid ikke være at begge derfor må jobbe fullt.

Jeg tror Klemetsdal har rett i at mange unge kvinner har sett på det hamsterhjulet mødrene deres har løpt seg trette i. Flere og flere vil ha mer tid med barna og vil skape et hjem, fremfor å ha et fint hus og en hytte de har dårlig samvittighet for at de ikke er nok på.

Det egentlige problemet er at vi som samfunn ikke verdsetter den mest avgjørende samfunnsfunksjonen, nemlig morsrollen. Mødre som oppdrar barn og gir dem det de trenger av varme, omsorg og bekreftelser burde få gullpensjon.

Jeg vet det er å banne i modernitetens kirke, men jeg tror at om flere menn får være forsørgere, og flere kvinner vil bli forsørget, og barn får mer tid med mor og far, er det et steg i riktig retning.