Er det feministiske prosjektet demografisk sett dødt?

Siden 8. mars i fjor, la oss kalle det for det foregående kvinneåret, har den mest tilspissede feminismedebatten dreid seg om fenomenet tradwives, en debatt mellom den arbeidende moderne kvinnen og den hjemmeværende kvinnen.

Utviklingstrekk i demografien gjør det mindre overraskende at slike debatter oppstår.

Fordi feminismen består av to ting, (1) mennesker som (2) tilslutter seg seg ideologien feminismen, forutsetter det at menneskene som representerer ismen må overleve, og ideene må opprettholdes.

Det som er påfallende, er hvor fragmentert feminismen i dag er. Den har flere konkurrerende definisjoner: Noen vektlegger økonomisk selvstendighet, noen vektlegger strukturell makt, og andre vektlegger individuell frihet.

Åpen

Noen vil hevde at feminismen er det samme som likestilling og at den gjelder for alle kjønn, men da vil motparter kunne hevde at feminismen som ord blir meningsløst. Samtidig har vi en sterk populærkultur som hegner om kvinner som gjør karrierereiser og tar lange utdannelser.

Å være hjemmeværende på bygda kan bli betegnet som å gå baklengs inn i fremtiden, mens det feministiske prosjektet på bygda kan hevde seg tilhørere av en mer individualistisk feminisme; at frihets- og frigjøringsdefinisjonen for kvinnen er avhengig av den enkelte kvinne.

Det merkelige under tradwife-debattene var at man ikke adresserte det store gapet mellom disse retningene. Alle vil ha frigjøring, men uenigheten oppstår når spørsmålet fra hva? dukker opp.

Tradwives kan tolkes som en kulturell reaksjon på modernitet, og ikke bare en ideologisk motpol til feminismens etablerte retninger over tid.

Etter kvinneårets debattrunder er det trygt å si at det er splid om det moderne feministiske prosjektet. Det demografiske paradokset som oppstår for feminismen, er at den fremmer økonomisk selvstendighet, samtidig som samfunn med høy kvinnelig yrkesdeltakelse har lav fertilitet.

De nordiske landene har noe høyere fertilitetsrate enn enkelte andre europeiske land, mye av dette kan ha med gode permisjonsordninger å gjøre. Likevel er sist målte fertilitetsrate på 1,44 barn per kvinne i Norge. For at befolkningen skal kunne reproduseres tilstrekkelig for langsiktig overlevelse, bør den ligge på 2,1.

Åpen

Norge skårer relativt høyt på likestilling, selv om vi har lønnsgap mellom menn og kvinner og overrepresentasjon av kvinner i deltidsstillinger. Avvikene blir gjerne brukt som argument for at feminismen fremdeles har en likestillings- og kvinnekamp som må arbeides med, og nører godt opp om det.

Men et premiss for moderne ideologier er ikke bare at de må vinne debatter – de må også evne å reprodusere seg sosialt og demografisk.

Generasjonen født på 90-tallet vokste opp i en populærkultur som i stor grad romantiserte den uavhengige kvinnen. Film, musikk og litteratur sympatiserte ofte med kvinnen som brøt med tradisjonelle roller. Kulturen for dette ble produsert og distribuert av eldre generasjoner gjennom medier og underholdningsindustri.

Ideene fikk en voldsom populærkulturell variant, med enorm slagkraft idet digital spredning ble en virkelighet på 90-tallet, sammen med internett.

Både medier, populærkultur og kunst spiller elementære roller i hvilke verdier som reproduseres og overføres mellom generasjoner; disiplinene er best anlagt til å etablere en konsensus om hva som er vår fortid, og hvordan vi ut fra den, skal forstå vår nåtid og fremtid.

Én ting er den sosiale reproduksjonen, men forholdene mellom grupper og fysisk reproduksjon dreier seg om hvem som kommer til å forme fremtidens kultur – dersom ulike grupper har forskjellige fødselstall. Disse tallene er avgjørende for representasjon og oppslutning om kulturene som gruppene representerer.

Den verdenskjente og kontroversielle franske forfatteren Michel Houellebecq har blitt utskjelt av feministene. Han er også beryktet for å nærmest kunne forutse fremtiden i sine fiktive universer. Mye av det han tegner fremtidige scenarier ut fra, er demografien.

I en polemisk uttalelse i mediene noen år tilbake hevdet han at feminismen demografisk sett har evnet å utrydde seg selv. Argumentet hans er at ideologier må overleve nettopp demografisk, og dersom grupper som bærer frem bestemte verdier får færre barn enn andre, vil ismen svekkes over generasjoner.

Til motsvar kan man hevde at lave fertilitetstall i Norge ikke trenger å være ensbetydende med at feminismen forsvinner, slik tallene taler for i dag, men snarere kan den endre form, eksempelvis som vi så med tradwives-bevegelsen.

En mer individualistisk feminisme kan få større gjennomslag dersom den gjør seg mer overlevelsesdyktig og evner å reprodusere seg selv sosialt. Varianten legger mindre vekt på ideologisk kamp og mer på valgfrihet og individuell definisjon av verdifull livsstil enten det er karriere, familieliv eller en kombinasjon.

Mest av alt dreier saken seg om hvilken form feminismen vil ta i et samfunn hvor demografi, kultur og ideologi påvirker hverandre direkte.