Er det i ferd med å snu for Putin og Russland?

Bildene av spektakulære ukrainske drone- og rakettangrep er en stor skam for Kreml, både i og utenfor Russland, skriver kronikkforfatterne. Foto: Alexander Ermochenko / Reuters / NTB

Konteksten for Russlands krig mot Ukraina kan være i ferd med å bli endret, skriver Lesia Bidochko og Andreas Umland.

De nylige ukrainske langdistanseangrepene mot Russlands energiinfrastruktur i St. Petersburg, Moskva og andre steder i Russland har endret den globale oppfatningen av den russisk-ukrainske krigen – ikke minst utenfor Europa.

Bildene av spektakulære ukrainske drone- og rakettangrep mot russisk energi- og annen infrastruktur er en stor skam for Kreml, både i og utenfor Russland.

Stadig flere videoer av store eksplosjoner og/eller branner over hele landet knuser Russlands hittil dominerende internasjonale bilde og selvbilde som en av verdens og historiens største militærmakter.

Men det som kanskje er enda viktigere enn Moskvas PR-katastrofe, er de økende konkrete resultatene av de mange dramatiske og mindre dramatiske suksessene til de ukrainske væpnede styrkene i Russlands bakland.

Ville endre lite?

Inntil for noen uker siden var det ikke helt klart hva begrunnelsen, innholdet og resultatene av Ukrainas nye langdistanseangrepsstrategi mot Russlands energi- og annen økonomisk infrastruktur ville være. Allerede i flere måneder har det foreligget visuell dokumentasjon på stadig dypere og mer presise ukrainske angrep på militære og industrielle mål i det russiske innlandet. Likevel var den dominerende antagelsen inntil nylig at slike ukrainske suksesser, selv om de var visuelt imponerende, bare utgjorde små stikk for det mektige Russland.

Med tanke på størrelsen, utbredelsen, soliditeten, reparasjonsevnen og redundansene i den enorme russiske sektoren for drivstoffraffinering, transport og lagring, så lød historien, mente man at de ukrainske «langdistanseangrepene» neppe ville være i stand til å endre krigens forløp.

Ubegrunnet skepsis

I løpet av de siste ukene har det vist seg at både den tradisjonelle respekten for russisk industriell kapasitet, militær styrke og strategisk dybde på den ene siden, og den utbredte skepsisen til effektiviteten av Ukrainas utvikling av langtrekkende våpen og dype angrep med droner og missiler på den andre siden, var ubegrunnet.

I juni 2026 falt Russlands bensinproduksjon med 25 prosent sammenlignet med samme periode i 2025, samt med mars 2026, da Ukrainas droneangrep hadde begynt å intensivere seg. Ved slutten av juni 2026 hadde minst 17 regioner innført obligatoriske restriksjoner på salg av bensin og diesel, mens dusinvis av andre har rapportert om mangel eller begrensninger.

Drivstoffkrisen sprer seg

Rasjonering av drivstoff er ikke lenger bare et stort problem for Russlands midlertidig okkuperte ukrainske territorier, men sprer seg nå også over hele Den russiske føderasjonen. Selv landets tradisjonelt velforsynte hovedsteder, Moskva og St. Petersburg, klarer ikke å dekke innbyggernes behov for bensin og diesel. Også fjerntliggende regioner i den enorme asiatiske delen av Russland blir i økende grad dratt inn i en nå fullskala og landsomfattende drivstoffkrise.

Kyivs raske innføring av nye systemer som «Flamingo»- eller FP-5-cruisemissilet og en ny generasjon langtrekkende droner har gjort tungt forsvarte strategiske mål i og rundt Moskva, St. Petersburg og andre steder i den europeiske delen av Russland sårbare.

Inntil nylig hadde Russlands enorme territorium blitt ansett som en enorm strategisk fordel. Nå viser det seg imidlertid at det å forsvare en sammenkoblet energiinfrastruktur spredt over et enormt land som strekker seg over elleve tidssoner, er en utfordring snarere enn en fordel overfor en fiende med stadig større langtrekkende og relativt rimelige angrepskapasiteter.

Foreløpig er Moskva ikke i stand til å beskytte de mange delene av sitt store energisystem – oljeraffinerier, gass- og drivstoffpumpestasjoner, jernbaneknutepunkter og lagringsdepoter – samtidig.

Det verste for Kreml

Kanskje det verste av alt for Kreml er at dette generelle problemet de siste ukene har fått en direkte dramatisk konsekvens for den ulovlig annekterte Krymhalvøya. Halvøya er ikke bare kronjuvelen i Putins ekspansjonisme, men har siden 2022 også vært Russlands viktigste logistikknutepunkt for militære operasjoner i det sørlige Ukraina.

Kryms geografisk betingede, viktige strategiske funksjon som Russlands kvasi-hangarskip i den nordlige delen av Svartehavet er også halvøyas problem. Krym ligger relativt langt fra selve Russland, nær det ukrainske fastlandet, og er dermed særlig sårbar for Ukrainas nylig innførte våpen og moderne tilnærming til krigføring.

Drivstofforsyningen til halvøya er blitt forstyrret, ikke bare og ikke så mye på grunn av skader på raffinerier, men hovedsakelig fordi transportveiene fra Russland til Krym nå er under konstant ukrainsk angrep. Dette gjelder både jernbane- og motorveiforbindelsen fra Russland via det okkuperte sørlige Ukraina til Krym, og sjøtransporten over den nybygde Kertj-broen og med store Svartehavsferger.

Den forstyrrede forbindelsen mellom Russland og Krym gjør det dessuten stadig vanskeligere for Moskva å opprettholde tropperotasjon, ammunisjons- og forsyningslagre, samt vedlikehold av utstyr på den okkuperte halvøya.

Den fremtredende tyskbaserte Russland-historikeren Nikolay Mitrokhin ved Universitetet i Bremen har kommentert på Facebook: «Militære lager og forsvarsanlegg, krigsskip og luftvernsystemer, oljeraffinerier og depoter, transformatorstasjoner og gasskompressorstasjoner – antallet store mål som er rammet av de ukrainske væpnede styrkene og SBU-ens droner, har nådd minst 40 pr. dag. I tillegg er det dusinvis av mindre mål, takket være hvilke for eksempel godstransporten har kommet til nesten fullstendig stillstand i minst tre okkuperte regioner (Zaporizjzja, Kherson og Donetsk), mens den i to andre okkuperte regioner [Krym og Luhansk] og en gruppe grenseområder er forbundet med enorm risiko.»

Moskva kan ikke fullt ut og raskt kompensere for, reparere eller erstatte anleggene og lagrene som ukrainske UAV-er og kryssermissiler har avskåret, skadet eller ødelagt i de vestlige delene av Den russiske føderasjonen og i området den ulovlig har erobret fra Ukraina. Ifølge Mitrokhin er det nå slik at «ukrainske angrepsdroner kontrollerer det russiske luftrommet minst så langt som til Ural, det russiske luftforsvarssystemet har krympet til noen få punkter som desperat forsvares av de siste gjenværende ’Pantsir’-missilene, og de ukrainske væpnede styrkene har nå evnen […] til å slå ut praktisk talt alle mål.»

Videre sammenfaller de stadig flere forstyrrelsene i Russlands drivstoffsektor med fallende russiske inntekter fra energieksport. Fallende globale oljepriser har redusert budsjettinntektene langt mer enn tidligere forventet, noe som tvinger Moskva til å revidere budsjettprognosene.

Skulle denne trenden fortsette eller til og med forverres for Russland, endres den overordnede konteksten for den russisk-ukrainske konflikten. Krigen kan for øyeblikket være i ferd med å gå fra å være et kortsiktig og mindre hinder til å bli et mellomlangt og stort hinder for det økonomiske og sosiale livet i Russland.

Med Mitrokhins ord: «Kanskje har denne avgrunnen en bunn. Men den er ikke synlig ennå. Og Russland suser mot den med stadig økende hastighet.»