Er det kroken på døren for fair play?

Hoppsjef Jan-Erik Aalbu (t.h), skipresident Tove Moe Dyrhaug og konstituert generalsekretær Ola Keul under en pressekonferanse i mars i år i forbindelse med jukseskandalen i hoppsporten. Foto: Heiko Junge , NTB

Det er all grunn til å stille spørsmål om norsk idretts holdninger til juks.

Aftenpostens Daniel Røed-Johansen har 16. september en god kommentar om juks og doping i idretten. Bakgrunnen er OL-mester Gabrielle Thomas’ utspill om at det ikke blir gjort nok for å stoppe ulovlige prestasjonsfremmende midler og metoder.

Norge ser på seg selv som en foregangsnasjon, men etter hoppjukset i VM er det all grunn til å stille spørsmål om norsk idretts holdninger til juks og fair play.

Teknologisk doping

Det norske hoppteamet innrømmet at de hadde jukset. Hensikten med å manipulere hoppdressene var å skaffe seg en ulovlig fordel.

Wada (World Anti-Doping Agency) likestiller teknologisk doping med medisinsk doping. Teknologisk doping er definert som en ulovlig konkurransefordel som gir utøveren en urettmessig fordel. Når man flyr noen meter lenger med en manipulert hoppdress, kan det være forskjellen mellom en første- og en tyvendeplass.

Dersom de to hopperne var blitt tatt for en ulovlig substans på Wadas forbudsliste, ville straffen vært utestengelse i to til fire år. Hopperne fikk utestengelse i tre måneder.

Trolig langt mer virkningsfullt

Hvilken medisinsk substans kunne gitt hopperne et 4 til 5 meter lenger hopp? Anabole steroider kunne trolig gitt bedre spenst, men ville samtidig gitt økt muskelmasse og vekt, som er negativt. Teknologisk doping i form av manipulering av utstyret er trolig langt mer virkningsfullt når det handler om å fly lengst mulig ned i bakken.

Teknologisk doping ligger, ifølge Wada, under det enkelte særforbund. Men allerede i 2006 tok Wada teknologisk doping inn i sitt charter. Skiforbundet og FIS (Det internasjonale ski- og snøbrettforbundet) ser imidlertid ikke ut til å ta problemet på alvor.

Objektivt ansvar

Femke Van den Driessche var den første utøveren som ble dømt for teknologisk doping. Syklisten ble avslørt under U23 VM i 2016. Van den Driessche prosederte på at hun ikke visste at sykkelen var manipulert. Dommen slo imidlertid fast at utøveren har et objektivt ansvar for at utstyret er innenfor regelverket. UCI dømte henne til seks års utestengelse.

Skiforbundet har oppsiktsvekkende forlatt prinsippet om objektivt ansvar, det vil si at utøveren har et selvstendig ansvar for utstyr og inntak av medisiner. Hvilket signal sender det til norske utøvere? Kan de nå bare peke på treneren for å slippe unna?

Tidligere dopingdommer kommer også i et merkelig lys. Therese Johaug ble dømt til 18 måneders utestengelse, mens legen som ga henne kremen, ikke ble tiltalt. Straffen til hopperne er utmålt som et mindre regelbrudd. Mens innstillingen mot støtteapparatet på 18 måneders utestengelse tilsier at jukset er å anse som teknologisk doping.

Kritiske til andre

I Skiforbundets styreprotokoll av 10. august 2025 står det: «Skistyret slutter seg til foreslåtte tilnærming og budskap om utøvernes ansvar.» Aktsomhetsprinsippet og det objektive ansvaret er nullet.

Vi er kritiske til andre utøvere og nasjoner som jukser, men nå tar vi lett på eget juks, anført av Skiforbundet.