Er det virkelig slutten på læring slik vi kjenner den?

Kalkulatoren ødela ikke matte, og stavekontrollen ødela ikke rettskriving. Kunstig intelligens (KI) er bare det neste steget, og det kommer heller ikke til å ødelegge læring.

Plutselig var alle blitt forfattere. Det var akkurat sånn det føltes da KI invaderte klasserommet.

Den ene uken ble det levert stiler med de vanlige stavefeilene og konklusjoner så vage at de kunne vært hentet fra et horoskop.

Uken etter leste jeg plettfrie avsnitt med et vokabular så pompøst at jeg nesten forventet å finne fotnoter til Platon – eller mer sannsynlig, et perfekt finpusset, men totalt sjelløst ekko av Platon.

Lærere overalt tenkte nøyaktig det samme: Enten har denne eleven nettopp hatt en mirakuløs litterær oppstandelse eller så er det noe annet på gang.

Skurken var KI, og reaksjonen var like teatralsk som en kunne forvente. Ord som plagiat og juks ble slengt omkring med dramaturgien som vanligvis forbeholdes reality-TV. Noen ønsket å ta oss tilbake til håndskrevne stiler.

Andre fantaserte om Big brother-aktige eksamenslokaler der hvert tastetrykk overvåkes og analyseres. Et modig mindretall trakk på skuldrene og sa: «Ok, dette må vi kanskje bare forholde oss til». Og ærlig talt – de har rett.

Jeg husker min første opplevelse med dette. Jeg holdt på å kladde avhandlingen min på lærerutdanningen, og satt og stirret på en setning som nektet å la seg avslutte, da Google Docs forsiktig kom med noen forslag.

Var det til hjelp? Ja. Creepy? Absolutt.

Ikke lenge etter dukket ChatGPT opp og fikk Googles høflige skriveverktøy til å minne om en skrivemaskin. Over natta startet den akademiske panikken.

Det minnet meg om da datamaskiner først dukket opp i klasserommene, eller da internett ble frigitt og halve klassen forsvant ned i et YouTube-sluk. Det ble spådd katastrofe, samfunnet var fortapt og så ble det bare naturlig.

Forstå meg rett. Teknologi har alltid hatt en skyggeside i skolene. Jeg har konfiskert mobiler, skrudd av dataspill midt i timen, og sett KI-genererte stiler som var så finpusset at de praktisk talt gikk med smoking.

Men la oss ikke late som om det er den største skandalen skolene har måttet forholde seg til. Jeg hadde en gang en elev som leverte inn en bokomtale uten å ha lest boka – eller noen bok, etter innholdet å dømme. Hvis skoleopplæringen kunne overleve det, kan den sikkert overleve ChatGPT og dets likesinnede.

Sannheten er at KI ikke bare er enda en distraksjon – den er også et verktøy. Forskning antyder at KI kan tilpasse læringen til den enkelte og til og med forbedre motivasjonen.

Åpen

Men den samme forskningen advarer mot «metakognitiv latskap», som er et akademisk ord for «å la en robot gjøre alt tenkearbeidet mens du skroller på TikTok». Men faren ligger ikke i teknologien, den ligger i hvordan vi velger å bruke den.

Og dette er den ukomfortable sannheten: KI kan helt sikkert gi deg en leveringsklar stil. Eller den kan hjelpe en student som sliter med å endelig få noe ned på det skremmende blanke arket. Kalkulatoren ble en gang beskyldt for å ødelegge matte. Stavekontrollen ble beskyldt for å ødelegge rettskriving. Ingen av dem førte til sivilisasjonens ende.

Så hvorfor høres de fleste samtaler om KI ut som om det snakkes om klassens problembarn? «Det er juks!» «Det er farlig!» «Hold det utenfor klasserommene!» Samtidig har KI allerede pakket opp kofferten og skjenket seg et glass. Å late som noe annet er som å late som om du aldri har brukt Google til å finne raske svar.

Det vi trenger er ikke mer panikk. Vi trenger nysgjerrighet.

Vi trenger å lære barn hvordan de skal bruke KI uten å miste sin egen stemme. Det er den virkelige utfordringen. For fremtidens klasserom kommer ikke til å være fri for KI. Det toget har gått, for lengst, og blitt erstattet av selvkjørende tog.

Og her er den deilige ironien: Hvis vi gjøre dette riktig, kan KI faktisk gjøre utdanningen vår mer menneskelig. Se for deg at lærere kan delegere det endeløse arbeidet til KI – som å rette grammatiske feil, sette karakterer, alt papirarbeidet som synes å tappe deg for livskraft.

Plutselig er det tid til overs for ting som maskinene ikke kan gjøre på menneskelig vis: å lytte, oppmuntre, å legge merke til den på bakerste benk som stille er i ferd med å drukne.

For utdanning har egentlig aldri handlet om perfekte stiler. Det handler om nysgjerrighet, sammenheng, og å lære å tenke, i tillegg til å støtte elevene frem mot voksenlivet.

Så i stedet for å skrike til maskinene, burde vi kanskje stille litt skarpere spørsmål. Hvordan kan vi faktisk bruke KI? Og hvor trekker vi en grense?

Spørsmålet har aldri vært om KI hører til i klasserommene, men om vi skal la frykten drive utviklingen eller om vi skal våge å se for oss noe bedre.

Og kanskje, bare kanskje – hvis vi slutter å tillegge KI skurkerollen og begynner å behandle den som den rotete og upålitelige makkeren den faktisk er – vil vi oppdage at den ikke er ute etter å erstatte læring. Den er her for å minne oss om at den mest uerstattelige delen av læring alltid har vært menneskene som befinner seg på begge sider av pulten.

(Oversatt fra engelsk av Anna Svala Johannesdottir)