Er disse to virkelig kriminelle?

Bilde fra Sogndalstrand. Foto: Arnt Olav Klippenberg

DEBATT: Hvordan kan Omdal-paret som fikk Kongens fortjenstmedalje for sin innsats i Sogndalstrand, bli definert som kriminelle for å ha byttet ut noen råtne vinduer

Kulturminner er viktige. De bevarer historien vår, og i Sogndalstrand har noen faktisk gjort noe med det. Ekteparet Eli og Jan Oddvar Omdal har brukt tretti år og 45 millioner kroner på å puste liv i den gamle trehusbebyggelsen. Resultatet er et prisbelønt kulturhotell, og i mars 2025 fikk de selveste Kongens fortjenstmedalje. Vakkert. Rørende. Samfunnsnyttig.

Risikerer bot

Men det er én hake ved denne solskinnshistorien: Omdal-paret er nemlig hardbarkede kriminelle. Miljøkriminelle, ifølge statsadvokaten. Hva slags ugjerning står de bak? Jo, de byttet ut noen råtne vinduer som ikke lot seg reparere – med eksakte kopier, for å bevare stilen. Vel å merke vinduer i et bygg de allerede hadde brukt en formue på å redde fra forfall. Fylkeskommunen hadde riktignok gitt tillatelse til å skifte to av dem, men de andre mente man skulle repareres. At eierne ikke leste hele brevet, gjør dem selvsagt til samfunnsfiender av verste sort.

Så nå risikerer dette ekteparet 50.000 kroner i bot hver, eventuelt 25 dager i fengsel. De nekter å vedta boten, og saken går til retten. Politiet har dermed noe meningsfylt å bruke tiden på. For som politiadvokaten forklarer: «Riksadvokaten har pålagt oss å prioritere slike saker.»

La den setningen synke inn. I en tid der voldtekter henlegges i hopetall, der daglige tyverier og innbrudd drukner i saksbunkene, der ofre må vente i måneder og år – da er det altså et hotelleiers vindusbytte i Sokndal som får topprioritet hos påtalemyndigheten. Ikke stjålne liv, men stjålne sprosser. Ikke overgrep, men overmaling. Dette er ikke rettsstat. Dette er en byråkratisk sirkusforestilling der prioriteringsknappen sitter fast i feil posisjon.

Minner om en farse

Her har vi to mennesker som har viet livet til å ta vare på kulturarven, og takken de får er en plass i fangenummer. Imens kan den virkelige kriminaliteten ligge brakk, for samfunnets skarpeste juridiske ressurser brukes på å vurdere om et kopiert vindu er miljøkriminalitet eller sunn fornuft.

Jeg er selvsagt for å verne om fortiden. Men når fylkeskommunen pliktskyldigst anmelder en gjengrodd karm som var det grovt ran, og politiet deretter logrer lydig – da har vi et prioriteringsproblem som grenser til farse. Da savner jeg en Kongens fortjenstmedalje til byråkratiet for særdeles pliktoppfyllende perspektivsvikt.

Som samfunn bør vi straffe handlinger med et reelt offer først. Ikke noen som har skiftet et vindu med kjærlighet for en bygningskultur de selv har reddet. Et fengselsopphold for denne ugjerningen er kanskje godt teater, men knallharde prioriteringer i feil retning. Og da er det fristende å spørre: Hvem er det egentlig som bør sitte på Åna?