Er Europa en messe verd?

Jeg har tatt meg friheten å tilpasse sitatet til dagens situasjon i Europa, og har endret symbolikken i «messe» fra et religiøst til et forsvarspolitisk og fredspolitisk begrep.

Hvor viktig er det for oss å kjempe for at vi fortsatt skal kunne leve i et demokratisk fritt Europa? Hvor mye er vi villige til å ofre for å slippe undertrykkelse av despotene i Washington, Moskva og Beijing? Ukraina er i krig. Da er også vi i resten av Europa i krig. Uten et Ukraina i fred, demokrati og rett til å bestemme sin egen fremtid, så har heller ikke vi fred.

Da jeg ble pensjonist for 15 år siden, tok jeg fred i Norge og Europa som en selvfølge. Jeg så frem til en fredelig og bekymringsløs alderdom på Justøya, mitt jordiske Paradis. Etter at pøbelen inntok Det hvite hus i Washington DC 20. januar i år, har jeg følt en konstant frykt og bekymring. Det har også mine venner og bekjente følt, kanskje ikke så mye for oss selv, men for våre barn og barnebarn.

Enten vi liker det eller ei, så må vi og bør vi erkjenne at våre liv i et fritt og demokratisk Europa befinner seg i en dyp eksistensiell krise. Jeg er både livredd og fly forbannet. Ikke bare fly forbannet på Putin og pøbelen i Det hvite hus, men på de av mine medborgere og våre politikere som ikke har våknet opp, eller våger å våkne opp for å se Trump og Putin i kvitøyet. Folk som stiller seg likegyldig til president Zelenskyj og hans imponerende tapre befolkning.

Da vi hadde folkeavstemning om EU-medlemskap i 1972 og 1994, levde vi nokså bekymringsløst i et Europa i fred. I dag handler Europa og EU om eksistensielle trusler mot vår demokratiske frihet. Det handler om hvor mye vi vil ofre, inkludert gamle inngrodde forestillinger om alenegang og «sjølråderett», for at vi fortsatt skal kunne leve et liv i frihet fra despotene som truer oss.

EU er ikke er en forsvarsunion. Det er en fredsunion som i utgangspunktet er tuftet på Kull- og stålunionen som hadde en overnasjonal kontroll med stålproduksjonen i medlemslandene. En stålproduksjon som er hovedingrediensen i all våpenindustri.

EU var heller ikke en helseunion, men er i ferd med å bli det etter at vi ble angrepet av korona. På grunn av krigen i Ukraina er EU i ferd med å bli en forsvarsunion med prioritet på felles innkjøp av forsvarsmateriell og felles logistikksystemer. Ikke en erstatning for NATO, men et supplement.

Siden pøbelen i Det hvite hus er i ferd med å vende oss ryggen, må vi forberede et europeisk NATO sammen med Canada og andre vennligsinnede stater. Vi må bare innse at etter at Donald Trump har forlatt Det hvite hus, på en eller annen måte, så vil aldri vårt tillitsforhold til USA bli det samme som før.

EU-motstandere og EU-tilhengere har i 50 år hatt forskjellig virkelighetsforståelse og forskjellig politisk ståsted. Vi har vært så privilegerte at vi har kunnet ri våre små og store ideologiske kjepphester uforstyrret i en fredelig verdensdel. Det kan vi ikke lenger. I en verden der antall demokratier stadig blir redusert, fremstår Europa som et demokratisk fyrtårn og en sivilisert oase. Vår demokratiske eksistens er truet, og spørsmålet som trenger et svar er: «Er Europa en «messe» verd?» Dersom svaret er ja, må vi i handling vise hva vi står for. I forhold til despotene må vi slutte å gjøre knefall. Vi må slutte med smiskingen og den naive tro at de vil oss vel. Den tapre ukrainske befolkning må bli vårt forbilde både i handling og ord.