Er frihet uten veiledning, virkelig frihet?

KRONIKK: Kan alle valgene dagens ungdommer har, være mer en byrde enn glede?

Vi kan ikke ta valget fra de unge, men vi kan gjøre det lettere å bære. Vi kan gjøre det mulig å navigere den store menyen uten å drukne i den. Og kanskje, når dette skjer, vil friheten igjen føles som en gave, og ikke en byrde. Foto: Shutterstock

Vi hører ofte at dagens ungdommer har det så utrolig godt. «De har jo alt!», sier foreldregenerasjonen. «Muligheter, ressurser, frihet – de burde være takknemlige!» Og ja, det er sant at unge i dag vokser opp med et bredere spekter av valg enn noen generasjon før dem. Fra utdannelse til karriere, fra hobbyer til livsstil, fra studieland til arbeidsmarked – verden ligger åpen som et gedigent buffébord. Men kanskje er det nettopp her problemet ligger.
For mange ungdommer oppleves ikke denne overfloden som en gave. Den oppleves som en byrde. Et evig press til å definere hvem man er, hva man skal gjøre, og hvordan man skal forme livet sitt. Mens foreldrene kan minnes en tid da veien framover var mer direkte – skole, læreplass, jobb, familie – møter dagens ungdom et kaleidoskop av muligheter som kan føles paralyserende. Når man ikke har erfaring, når hjernen fremdeles er under utvikling, kan friheten til å velge bli en form for fangenskap.

Tryggheten ved færre valg

Tenk på det slik: Når man bare har én vei å gå, kan man følge den uten å bekymre seg for om man tar feil. Forrige generasjon hadde kanskje færre valg, men det ga dem også en slags trygghet. Valgene var smalere, men det smale rommet var forståelig og håndterbart. I dag har ungdom tilgang til hele verden, men følelsen av å være overlatt til seg selv, uten klare rammer, gjør mange desorienterte. Ironisk nok har deres verden aldri vært så vid, samtidig som den kan føles trang og uoversiktlig.
Vi lever i en tid der forventningene til selvrealisering er enorme. Det er ikke nok å være «god nok» – man skal finne sin unike vei, utmerke seg, og helst gjøre det med integritet og lidenskap. Og det skal helst skje allerede mens man er tenåring eller ung voksen. Denne kombinasjonen av frihet, ansvar og selvpålagt press kan føre til angst og usikkerhet. Mange ungdommer opplever at de står overfor «umulige valg», som om verden venter på at de skal avklare hele sin eksistens på et tidlig stadium. Men hjernen, utviklet til å ta små, gradvise beslutninger, er ofte ikke klar for dette. Den kognitive og emosjonelle utviklingen som trengs for å navigere et ubegrenset landskap av muligheter, er fortsatt på vei.

Foreldre og samfunnet har en tendens til å fremheve valgfriheten som en luksus. «Se på alle mulighetene dere har!», heter det, som om dette skulle være en trøst. Men når valgfrihet blir en konstant evaluering av seg selv og sin fremtid, kan det føles mer som et eksperiment i ubestemmelighet enn som en gave. Det er ikke takknemlighet ungdommen mangler – det er veiledning og struktur som ofte savnes. Man kan ha alt, men likevel føle seg liten og hjelpeløs.
Det er også interessant å merke seg at mens den ytre verden har åpnet seg, har ungdommenes indre verden kanskje aldri vært mer kompleks og krevende. Sosiale medier, prestasjonskultur, global informasjonsoverflod – alt bidrar til et inntrykk av at man må være perfekt, velinformert, og konstant tilgjengelig. I en slik verden blir det å velge en utdannelse eller karriere ikke bare et spørsmål om preferanse, men et spørsmål om identitet, verdi og status. Valget er ikke bare hvilket fag man vil studere – det er hvilken person man ønsker å bli sett som, hvilket liv man ønsker å leve.

Hva med de stille kampene?

Dette paradokset – frihet som byrde, ubegrensede valg som lammende ansvar – er verdt å filosofere over. For hva betyr det egentlig å ha frihet? Er frihet virkelig frihet når den kommer uten veiledning? Kan man si at en ungdom som står overfor et uendelig landskap av muligheter, men som ikke har verktøyene til å navigere det, er «heldig»? Kanskje vi må redefinere begrepet. Frihet bør ikke bare handle om tilgang, men også om forståelse, mestring og støtte. Det handler om å kunne velge med en viss sikkerhet, ikke å måtte mestre alt samtidig.
Samtidig må vi anerkjenne at valgfriheten gir fantastiske muligheter. Det finnes utallige historier om unge som har funnet sin vei, som har utviklet seg i retninger som forrige generasjon ikke kunne forestille seg. Men disse historiene overskygger ofte de stille kampene – de dagene da valgfrihet føles som et tomt rom, der man står alene med alle muligheter og ingen manual.
Så hva kan gjøres? Først og fremst trengs en balanse. Samfunnet, skolene og foreldrene må ikke bare vise fram menyen, men også hjelpe ungdommen med å navigere den. Det betyr ikke å ta valgene fra dem, men å gi redskapene for å forstå konsekvensene, for å teste seg selv og for å tåle feilskjær. Det betyr å skape rom for refleksjon, utforskning og gradvis avklaring, snarere enn å forvente at ungdommen straks skal ha en ferdig definert identitet og karrierevei.
Kanskje må vi også som samfunn endre hvordan vi snakker om frihet. Det handler ikke om å presse ungdom til å føle takknemlighet for mulighetene de har, men om å gi dem anerkjennelse for at valget er vanskelig, og for å støtte dem i prosessen. Takknemlighet kan komme senere – når veien begynner å få retning, når erfaringene bygger trygghet, og når det å ha valgt faktisk føles meningsfylt. Takknemlighet skal heller ikke avkreves.

Redde dem fra å drukne i valgene

Vi mener at dette handler om tillit – tillit til ungdommens evne til å vokse, men også tillit til at veiledning og rammer ikke begrenser dem, men styrker dem. Frihet uten forståelse kan bli en form for tvang; struktur uten mulighet kan bli en form for lenke. Den kloke balansen mellom disse ytterpunktene er kanskje det største pedagogiske og samfunnsmessige utfordringen vi står overfor i dag.
Ungdommens paradoks er tydelig: De har alt, men føler seg ofte overlatt til seg selv. De har uendelige muligheter, men opplever stress og usikkerhet. De kan velge fritt, men hjernen og samfunnet gir ikke alltid verktøyene som trengs for å velge klokt. Hvis vi virkelig ønsker at valgfrihet skal være en gave, må vi erkjenne at den samtidig kan være en byrde, og handle deretter. For når ungdommen står overfor hele verden og likevel føler seg fanget, er det ikke mangel på muligheter som er problemet – det er mangel på veiledning, støtte og realistisk forventninger.