Er kjønnskvoteringsdebatt en sovepute? Metaforen kan diskuteres.

Kjønnskvotering i bedriftsstyrer er antagelig i beste fall kun én av flere faktorer som samlet kan bidra til endring, skriver Mari Teigen. Illustrasjonsfoto: Devenorr / Shutterstock / NTB

Metaforen kan diskuteres.

Aftenposten satte nylig søkelys på at lovkravet om kjønnsbalanse i styrer ikke har ført til flere kvinner i toppledelsen, basert på forskning fra Core. Dette bildet trenger nyansering.

På begynnelsen av 2000-tallet var 94 prosent av styrerepresentantene i allmennaksjeselskapene menn. Dette var viktig for at Bondevik II-regjeringen i 2003 fikk gjennomslag for et lovkrav om minst 40 prosent av det underrepresenterte kjønn i styrene til ASA-selskapene. Resultatet er at kjønnsbalansen i disse styrene i dag er oppnådd. SSB-tall viser at kvinneandelen i ASA-styrer har økt fra 6 prosent til 44 prosent på 20 år, i AS-styrer fra 15 prosent til 20 prosent.

Samtidig viser Aftenposten til forskning ved Core, hvor det kommer frem at lovkravet ikke har ført til flere kvinnelige ledere i næringslivet. Dette har kollega Sigtona Halrynjo og jeg vist i en internasjonalt publisert studie av de 200 største norske virksomhetene.

Data fra Core topplederbarometer 2024 viser at mens det er omtrent 45 prosent kvinner i ASA-styrene, så er det 24 prosent kvinner i AS-styrer. Blant øverste leder og styreleder er det imidlertid små forskjeller. I toppledergruppene er det 72 prosent menn i ASA-selskapene og 74 prosent i AS-selskapene.

Målet er oppnådd

Det som ikke kommer frem i Aftenposten, er at regjeringen ikke begrunnet lovkravet med at det ville føre til flere kvinner i ledelsen. Målet var først og fremst å sikre kjønnsbalanse i styrene. Med andre ord: Målet er oppnådd.

At tiltaket i liten grad har hatt ringvirkninger, er likevel interessant. Forskning fra Core peker på behovet for å endre både arbeidsorganisering og karrieresystemer om man vil fremme kjønnsbalanserte karriereløp.

Soveputemetaforen kan diskuteres. Kanskje bidro innføringen av kjønnskvotering i bedriftsstyrer til at offentlig politikk og mediedebatt ble for ensidig opptatt av om det er nettopp dette tiltaket som skal til for å fremme kjønnsbalanse på toppen av næringslivet. Altså at kjønnskvotering i bedriftsstyrer skapte en forestilling om at problemet med mannsdominans ville løse seg selv.

I realiteten er antagelig kjønnskvotering i bedriftsstyrer i beste fall kun én av flere faktorer som samlet kan bidra til endring.

Bør studeres nærmere

Lovkravet om kjønnsbalanse i styrer reflekterer grensene for statlig inngripen i privat næringsliv. Det ble ansett som en politisk mulig løsning på den sterke mannsdominansen i sentrale maktposisjoner. De senere årene er oppmerksomheten i større grad blitt rettet mot virksomhetenes eget ansvar for likestilling. Fra 2019 ble aktivitets- og redegjørelsesplikten i likestillings- og diskrimineringsloven styrket. Kollega Runa B. Myklebust og jeg har analysert de 50 største norske virksomhetenes årsrapporter. Vi finner en tydelig økning i omtalen av temaer som likestilling, diskriminering og mangfold etter 2019.

Om denne utviklingen gjenspeiler reelle endringer i virksomhetenes arbeid for likestilte karriereløp, gjenstår å se. Videre bør konsekvensene av en eventuell utvidelse av lovkrav om kjønnsbalanse i aksjeselskapers styrer studeres nærmere.