Er norske seere klare for et dramatisert portrett av torturisten Henry Rinnan?

Om vi som seere er klare for et portrett av torturisten Henry Rinnan som «kontroversiell» dramaserie, eller helaftens underholdning, gjenstår å se, skriver Kjetil Lismoen. Bildet er fra rettssaken i 1946 mot Henry Rinnan og «Rinnanbanden». Foto: NTB arkiv

Torturisten Henry Rinnans liv skal dramatiseres. Tar det 80 år før vi også får et portrett av terroristen Breivik?

Strømmetjenesten Amazon Prime har gitt grønt lys til et nytt norsk dramaprosjekt med arbeidstittelen «Rinnan».

Den fire episoder lange intense thrillerserien vil skildre et av de mest kontroversielle kapitlene i norsk historie, heter det i omtalen. Om dette portrettet av Henry Rinnan kommer som følge av spillefilmen om «Quislings siste dager» eller debatten rundt Nikolaj Frobenius’ roman om Rinnans indre liv i «Rasende lys», vet jeg ikke.

Men at de kommer noenlunde samtidig, er neppe tilfeldig.

Flere likheter

Vi har omsider begynt å berøre «de siste tabuene» fra krigsårene, legemliggjort av den mest kjente svikeren og den mest kjente torturisten. Da jeg intervjuet norske filmskapere, forfattere og skuespillere til min bok «Å gjenskape det ufattelige: 22. juli i film og serier», var Vidkun Quisling og Rinnan referanser som stadig dukket opp.

Regissør Erik Poppe og forfatterne Siv Rajendram og Anna Bache-Wiig hadde da gått videre etter «Utøya 22. juli» for å lage «Quislings siste dager». For dem beredte førstnevnte film grunnen for den andre. Både det ideologiske tankegodset og utenforskapet som preget de to historiske skikkelsenes liv, har likheter.

Prosessen med 22. juli og filmen om terroren åpnet for en modning av «Quislings siste dager», mener Rajendram i dag. Publikums bearbeiding av 22. juli kan også ha bidratt til det.

Er det etisk forsvarlig?

Om vi som seere er klare for et portrett av torturisten Rinnan som «kontroversiell» dramaserie eller helaftens underholdning på Amazon Prime, gjenstår å se. Debatten rundt Frobenius’ roman «Rasende lys» tyder på en viss motstand, kanskje ikke overfor å feste torturistens skjebne til filmen, men overfor å menneskeliggjøre og fiksjonalisere ham.

Vil de som Frobenius våge å gå inn i Rinnans bevissthet og dikte videre på hans tanker og følelser? Og vil kritikerne slå like hardt ned på disse frihetene?

Her vil serieskaperne bli konfrontert med de samme utfordringene som skaperne bak filmene og seriene om 22. juli-terroren har strevd med.

Hvordan gjenskape den lidelsen en voldsmann påfører ofrene, uten at det blir en spekulativ horrorfilm? Hva risikerer man ved å filme fra overgriperens synsvinkel? Og er det etisk forsvarlig å lage en spenningsfylt underholdningsfilm av det?

For filmskaperne bak 22. juli-filmene var det mange fallgruver forbundet med å skildre volden fra terroristens synsvinkel. Det var åpenbart at terroristen ville hilse en filmatisering av sin udåd velkommen, nesten uansett.

Filmen om Quisling har fått ros for at den våger å nyansere bildet av landssvikeren og menneskeliggjøre ham, skriver Kjetil Lismoen. Bildet er fra innspillingen av «Quislings siste dager». Foto: Amanda Iversen Orlich, NTB

I motsetning til litteraturen er film nærmest pr. definisjon mytologiserende. Bare det å få stige frem som en hevnens bøddel på det store lerretet ville terroristen oppfatte som en rettferdiggjørelse, ja, en seier.

Den unevnelige?

Filmen om Quisling (og senere serieversjonen på TV 2) har fått ros for at den våger å nyansere bildet av landssvikeren og menneskeliggjøre ham. Men den har også høstet kritikk for det samme.

Det forteller mye om vår bearbeiding av slike nasjonale traumer. Det er ikke alltid slik at tiden modner oss og gjør oss mer åpne, eller får oss til å glemme. Den totale identifikasjonen med Breivik, Quisling eller torturisten Rinnan er hverken mulig eller ønskelig.

Men om vi velger å se bort fra deres eksistens, gjør vi oss selv en bjørnetjeneste, mener mange av film- og serieskaperne jeg har snakket med.

«Vi må våge å se på de politiske, psykologiske og menneskelige beveggrunnene til terroristen. Vi får aldri besvart hvordan han er en av oss før vi får større innsikt i dette», mener Frobenius.

Rajendram vet utmerket godt at bare man gir Breivik én liten flik av en kameravinkel der han ser enten suveren eller litt allmektig ut, er det en seier for ham. Bare det at noen sier hans navn, kan være en seier for ham. Men skal vi la være å si det av den grunn?

Empati og forståelse

Kenneth Karlstad, Rinnan-seriens regissør, fornyet det norske seriedramaet med den visuelt lekne «Kids in Crime» – om utenforskap og ungdomskriminalitet.

I hvor stor grad han vil leke seg med virkemidlene i portrettet av Rinnan, blir interessant å se. For film- og serieskaperne bak 22. juli-dramatiseringene var det tabu å la formen påkalle mer oppmerksomhet enn strengt tatt nødvendig. Bare det å omtale filmene og seriene som et produkt og selge dem med en spenningsskapende trailer, var nesten helligbrøde (det var vel kun Netflix-filmen «22 July» som hadde trailer).

Det spørs om ikke en slik kyskhet med virkemidlene noen ganger kan virke mot sin hensikt.

Som filmskaper har man en formidabel verktøykasse av virkemidler til rådighet, og det vil være dumt ikke å benytte den for å få frem kompleksiteten i en fortelling. Den store testen kommer i det øyeblikket seerne merker at de blir underholdt, at det finnes en skaper av dramatikken som ønsker å manipulere dem med neglebitende spenning.

Vår toleranse overfor å se dramatikk som reduserer 22. juli til underholdning, er selvsagt lavere enn overfor Rinnans herjinger – som tross alt befinner seg langt tilbake i tid.

Men hva skjer idet Rinnan blir tildelt scener som til forveksling minner om dem man så med Warren Beatty og Faye Dunaway i klassikeren «Bonnie & Clyde», eller av Quisling i «Quislings siste dager»? Scener som enten omhyller hovedpersonen med glamour eller vekker medfølelse?

Hvor mye empati og innlevelse ønsker vi å gi et portrett av en opplest og vedtatt sosiopat, og hvor mye innsikt i våre egne avgrunner kan det egentlig gi oss?

«Monsteret i oss selv»

Det er stor forskjell på Frobenius’ litterære prosjekt i «Rasende lys» og Karlstads audiovisuelle dramatisering i «Rinnan».

Vi inngår en pakt med en bok vi leser, på en helt annen måte. «Det er noe med tekst i svart blekk på hvitt papir», sier filmskaper og forfatter Nina Grünfeld i boken min. «Det er nesten som en avtale.» Filmen er upålitelig og uregjerlig i et helt unikt kompromiss mellom børs og katedral. Vi har aldri lært oss å stole på den.

Kombinasjonen av levende bilder, lyd og montasjen gjør at filmen ofte vekker kaotiske og motstridende følelser i oss. Ja, jeg er selv fortsatt usikker på hvordan film virker inn på meg. Det er noe av grunnen til at jeg har skrevet denne boken.

Ofte har jeg som kritiker fremhevet filmens evne til å vekke så mange ulike følelser – til og med følelser vi kanskje ikke vil vedkjenne oss, og som vi synes er ubehagelige.

Å få empati med et menneske som har et frastøtende menneskesyn, er et av de mest utbredte dilemmaene man kan havne i. Kanskje er Nina Grünfeld nær en forklaring når hun beskriver vårt uavklarte syn på terroristen Breivik. Vi klarer ikke å forklare ham ut fra premisser vi forstår, i hvert fall ikke så lenge han er erklært tilregnelig.

Vi har ingen logikk vi kan anvende for hvordan et mulig portrett av ham skal kunne angripes.

«En psykoanalytiker vil kanskje hevde at vi er redde for monsteret i oss selv. Det monsteret vi må konfrontere i oss selv om vi velger å menneskeliggjøre terroristen», slik jeg skriver i boken.