Er på vakt

3 hours ago 3

Et steinkast fra grensemuren som skiller Israel og Gaza, lever Hila Fenlon (47) med minnene fra 7. oktober 2023 og frykten for at det kan skje igjen.

Hun tror ikke på noen varig fred – så lenge Hamas fortsatt har kontroll på Gaza. 47-åringen stiller seg også tvilende til om de vil gå med på avvæpning.

– Jeg tror ikke Hamas vil komme og overlevere våpnene sine. De har allerede erklært at de ikke kommer til å gjøre det, sier Fenlon.

Senest fredag uttalte Hamas-talsmannen Mohammed Mohammed Nazzal at de ikke vil forplikte seg til å legge ned våpnene.

– Jeg kan ikke svare ja eller nei. Ærlig talt avhenger det av hva slags prosjekt det er snakk om. Avvæpningsprosjektet dere snakker om – hva betyr det? Hvem skal våpnene overleveres til? sa Nazzal til nyhetsbyrået Reuters.

Akkurat dét lurer også Fenlon på.

– Hvem skal sende styrker for å ta våpnene fra Hamas? Skal de frivillig gi dem fra seg? Svaret er nei. Det er veldig naivt å tro det, sier hun.

Begraver fortsatt sine døde

Fenlon bor i Netiv Ha´Asara, en såkalt moshav, som ligger rett ved grensen til Gaza.

En moshav er en type kooperativt landbrukssamfunn. De skiller seg fra kibbutzene, der alt eies av alle og alle inntekter deles, ved å tillate mer individuell eiendom og privat initiativ.

20 av moshavens innbyggere ble drept da Hamas-terrorister fløy inn på paraglidere 7. oktober 2023.

Samme dag som TV 2 er på besøk, er det begravelse for et av ofrene.

På grunn av sikkerhetssituasjonen i området, fikk 78 år gamle Havik Segal en midlertidig grav et annet sted først. Nå – over to år etter at hun ble drept – skal Segal stedes til hvile på hjemstedet.

Flere hundre mennesker har møtt opp for å ta et endelig farvel med henne.

Fenlon forteller at 78-åringen ble skutt ni ganger mens hun forsøkte å gjemme seg i et tilfluktsrom.

– Hun løp for å redde livet sitt. Terroristene fant henne i hjørnet av tilfluktsrommet. Hun var en hjelpeløs 78 år gammel kvinne – og de skjøt henne ni ganger, sier Fenlon.

Gode minner fra Gaza

Opprinnelig lå Netiv Ha´Asara på Sinaihalvøya i Egypt, men hele landsbyen ble flyttet etter at Israel og Egypt signerte en fredsavtale i 1979.

Fenlon var fem år da hun og resten av landsbyen ankom Sør-Israel og grensen til Gaza.

– Da vi kom hit, var det ikke et problematisk område. Gaza var bare en by, til og med en hyggelig by. Jeg husker at vi dro dit for å handle, gå på posten og spise hummus, sier hun.

Alt endret seg da de første rakettene begynte å falle.

– Jeg var ung bonde og ni måneder gravid da den første raketten landet på gården min i 2001. Da skjønte jeg at virkeligheten jeg kjente var borte, sier Fenlon.

I årene etter ble det bygget høye murer og sikkerhetsbarrierer langs grensen.

I Netiv Ha´Asara er en del av muren pyntet med fargerike skjell som en del av et kunstprosjekt.

På veggene står det skrevet «shalom», eller fred på hebraisk.

Fenlon er lettet over at det nå er våpenhvile, men føler seg langt fra sikker på at Trumps fredsplan faktisk betyr fred.

– Hvem skal vi snakke om fred med? Hamas? spør hun retorisk.

– Så lenge Hamas er ved makten i Gaza, må vi være på vakt. Det kommer ikke til å bli fred, og det kommer ikke til å bli ro, verken for oss eller for det palestinske folket.

Ofre for Hamas

Mandag hyllet Donald Trump signeringen av våpenhvileavtalen i den egyptiske feriebyen Sharm el-Sheikh som «en ny begynnelse for hele Midtøsten».

Våpenhvilen er første fase av presidentens fredsplan på 20 punkter for å avslutte den to år lange Gaza-krigen.

Men mange vanskelige punkter gjenstår, både når det gjelder avvæpning av Hamas, sikkerhet og gjenoppbygging av det sønderbombede området.

Fenlon sier hun har empati med sivile i Gaza, men skiller mellom dem og Hamas.

– Folk i Gaza er også ofre for Hamas’ handlinger, kanskje enda mer enn oss, sier hun.

– Jeg ønsker å tro at det finnes nok mennesker der også som ønsker å se en slutt på det, på samme måte som jeg ønsker å se en slutt på det. Og jeg vil holde fast ved denne tanken, finne disse menneskene og si: Det er disse vi må styrke, ikke Hamas.

Til tross for utryggheten, har hun ikke vurdert å flytte.

– Hvis jeg rømmer, lærer jeg Hamas, min fiende, at hvis de angriper lenge nok, så flykter vi. Da har de vunnet, sier hun og fortsetter:

– Og det betyr at jeg ikke vil kunne være trygg noe sted. For da vil de bare fortsette å jage meg.