Et fåtall barn står bak alvorlig og gjentatt krimi­nalitet – og de er våre barn

Dette viser at myndighetene har sviktet i det forebyggende arbeidet.

Temaet engasjerer sterkt og har blitt høypolitisk. Det er bred enighet om at noe må gjøres, men uenighet om hvordan. SV mener at vi må unngå historieløshet og raske løsninger, og heller bygge videre på tiltak vi vet fungerer.

Frp og Sylvi Listhaug hevder at Norge er blitt utrygt, og foreslår strengere straffer, lavere kriminell lavalder og lukkede institusjoner for unge lovbrytere. De vil også tvangsflytte elever som ikke passer inn i skolen. Vi i SV mener dette er feil vei å gå – både retorisk og politisk. Vi har en annen forståelse av forebygging.

Kristiansand kommune og politiet utarbeider årlig en rapport om barne- og ungdomskriminalitet, basert på statistikk, Ungdata og innspill fra ungdomsarbeidere. Årets rapport viser nedgang i vold og vinningskriminalitet, særlig blant 10–14-åringer. Ungdomsarbeidere rapporterer også om en roligere hverdag.

Forebygging skjer lokalt, men politiet må prioritere dette arbeidet, til tross for andre sikkerhetsutfordringer. De må være til stede i ungdomsmiljøene og bygge tillit. Kommune og politi må gi trygghet og omsorg – også til de barna som begår kriminalitet. Ofte er dette barn som selv har opplevd vold og traumer. Vårt utgangspunkt må være: Det finnes ingen vanskelige barn, bare barn som har det vanskelig.

Tidlig innsats er avgjørende. Disse barna og familiene deres trenger langvarig og tett oppfølging på flere områder. Tall fra Kristiansand i 2024 viser at forebygging virker. Vi vet hva som fungerer. Derfor må vi se på ungdomskriminalitet som et sosialpolitisk problem, ikke bare et justispolitisk.

Politikere og media må snakke sant om omfanget, hvem barna er, og hvilke tiltak som faktisk virker. Det er et fåtall barn som står bak alvorlig og gjentatt kriminalitet – og det er våre barn. Helt vanlige barn, som lever uvanlige liv fordi samfunnet ikke har klart å hjelpe dem.

Likevel velger noen politikere symbolske og dyre tiltak – som ungdomsfengsler og å senke den kriminelle lavalderen – fremfor forebygging, trygge voksne, fritidsklubber og sosialarbeidere. Straff har liten rehabiliterende effekt og kan ha negative konsekvenser. Ungdomsenheter er i praksis høyrisikofengsler med piggtrådgjerder og innelåsing. Før vi roper på strengere straffer, må vi forstå hva det innebærer. Dette handler ikke om å være tøff, men om å gi hjelp.

Vi vet hva som virker: tidlig innsats, tverrfaglig samarbeid og trygge voksne. Langsiktig og forebyggende arbeid gir ikke raske politiske gevinster, men det er det som virker. Vi må slutte å gjøre narr av sosialarbeidere og fritidstilbud.

«Boller, brus og fritidsklubber» redder kanskje ikke verden, men de redder mange barn.

Åpen

Åpen

Åpen