Et gammeldags krav til bevisføring setter både rettssikkerhet og presseetikk under press

En hovedårsak til at retten ikke har ideelle arbeidsforhold, ligger i kravet til umiddelbar og muntlig bevisførsel, skriver innleggsforfatteren. Bildet viser Jon Sverdrup Efjestad, dommer i saken mot Marius Borg Høiby. Foto: Marte Gundersen

Det viser saken mot Marius Borg Høiby.

Rettssaken mot Marius Borg Høiby viser hvordan kravet til muntlig bevisførsel kolliderer med intens live-dekning. Dette setter rettens arbeidsro, rettssikkerheten og presseetikken under press.

«Mediene gir fullstendig faen (...) Jeg tror ikke det minste på at mediene tar ansvar for det totale medietrykket», sier Høibys forsvarer Ellen Holager Andenæs i Aftenposten.

Selvsagt er Høiby «forhåndsdømt» i offentligheten. Tingretten har en massiv oppgave foran seg denne våren, men forhåndsdømmer gjør den altså ikke.

Nå vurderes bevisene. Er sovevoldtektene tilstrekkelig dokumentert? Er «vold i nære relasjoner» faktisk påvist? Dommer Jon Sverdrup Efjestad regner med å avgi dom i starten av juni.

Muntlighet øker risiko

En hovedårsak til at retten ikke har ideelle arbeidsforhold, ligger i kravet til umiddelbar og muntlig bevisførsel. Dommerne skal komme «blanke» på jobb. Det heter seg at de skal være «uhildet», altså ikke forutinntatt.

Det er derfor 830 sider med digitale meldinger ble lest høyt i saken mot Høiby. En absurd seanse der to politibetjenter sto for fremføringen. Dette at tingrettens dommere selv kunne lest meldingene som en forberedelse til rettsdagen, er helt utelukket. Hverken dommere eller journalister får sette seg inn i saksforholdene før rettsdagen starter. Etter rettsdagen er det ikke lov å ta med seg annet enn egne notater for å reflektere over hva som ble lagt frem.

Fremlegging av bevis på denne måten er høyst risikabelt. Alle dramaturger og historiefortellere vet at sannheten om en hendelse står på spill i hvordan den blir fortalt. En overarbeidet forsvarer med begrenset forberedelsestid kan få avgjørende betydning for utfallet – uavhengig av sannheten.

I barnevernssaker er det annerledes, og i Fylkesnemnda kan dommere lese fyldige rapporter på forhånd. Spørsmål stilt under vitneførsel blir dermed langt mer gjennomtenkt. Hvorfor gjelder ikke dette også i straffesaker? Der justismord er avdekket, har påtalemakten presentert narrativ som viste seg å være feil.

Fotballformat inn i rettssalen

Den andre årsaken til at retten ikke hadde optimale arbeidsforhold i saken mot Høiby, er medienes publiseringsvalg. «Live-dekning» kjenner vi primært fra fotball og sport. Dette er ressurskrevende og drives av kampen om «forsiden».

VG er størst og ønsker å beholde posisjonen. Jeg tror VG fryktet å miste terreng dersom de bommet på dekningen av Høiby. Presseetisk har diskusjonen om dette knapt startet, men VG kommer neppe til å overlate live-dekningen til andre om saken går til lagmannsretten.

Heldigvis er vår største avis av det seriøse slaget. Like fullt er VG alltid i spill med markedskrefter. Forsvarer Andenæs har rett i at mediene ikke tar ansvar for det totale medietrykket, men vi kan faktisk forestille oss verre tilstander enn det vi har sett disse sju ukene i tingretten.

Veien videre

Kan retten regulere denne formen for dekning? Antagelig ikke, men loven kan endres. Det arkaiske idealet om muntlighet kan vrakes til fordel for større offentlighet i forkant.

Rettsavgjørelser bør bygge på både skriftlig og muntlig bevisførsel. Da kan dommeren bedre verne sårbare vitner. Mediene får innsyn og kan ta avgjørelser i tråd med presseetikken.

I straffesaken mot Marius Borg Høiby har presseetikken delvis vært satt ut av spill. Årsaken er opplegget for bevisførsel i norske straffesaker.

Olav Njaastad er tilknyttet Senter for undersøkende Journalistikk (Sujo) og Nordisk Journalistcenter i Aarhus (NJC). Han er tidligere leder i Norsk Journalistlag.