– Et herlig annerledes forfatterskap

BOK: Om det meningsløse, det flyktige og det bestandige.

Per Schreiner har skrevet en rekke romane og manus til film, radio og scene. Foto: Paal Audestad/Tiden

Per Schreiner. Heidruns gate. Roman. 171 sider. Tiden

Siden debuten i 2015 har Per Schreiner (f. 1965) bygd et forfatterskap som er så herlig annerledes at det nesten kvalifiserer til en egen sjangerbetegnelse.

Også i «Heidruns gate» gjenkjenner vi forfatterens særegne stiltone, idet fortellingen tar til enkelt og greit og høyst konvensjonelt med at Eva og Lars møter hverandre på Gimle kino en dag i februar 1961. Dette danner så utgangspunktet for en familiehistorie i tre deler som spenner over seks–syv generasjoner og et par hundre år.

I sentrum står Eva og Lars og deres etter hvert tre barn, som vi følger gjennom livets trivialiteter, nederlag og høydepunkter på en stort sett knirkefri klassereise gjennom seksti- og syttiårene. Blant høydepunktene finner vi kjøpet av leiligheten i Heidruns gate og utvidelsen av hytta til et lite, halvannen etasjes hus.

Leiligheten er selve omdreiningspunktet og den egentlige hovedpersonen i fortellingen, som ellers er så triviell og alminnelig at den ytre sett kunne vært historien om en hvilken som helst norsk familie etter krigen.

Når boken likevel ikke er dørgende kjedelig, skyldes det i all hovedsak den schreinerske snert. Med enkle grep skildrer forfatteren livets meningsløshet og tilværelsens uutholdelige letthet, slik det også på sett og vis innvarsles allerede i det innledende sitatet av Beckett: «What do we do now, now that we are happy?»

Heidruns gate representerer det bestandige, det som ligger fast, uavhengig av hvem som kommer og går, fødes og dør, på samme måte som også hytta representerer noe fast, bestandig og samlende. Menneskene derimot synes å være fremmedgjorte i sine egne liv og overfor hverandre, og den uroen som kleber til folk og omgivelser forsterkes særlig av Schreiners særegne språk og fortellerteknikk.

Mye av den vesentligste informasjonen er f.eks. plassert i fotnoter, som for å understreke at menneskets liv og levnet bare er parenteser. Den tørt monotone og nøkterne fremstillingen, som er gjort med en slags saklig byråkratisk og dokumentarisk autoritet, slipper verken til følelser, samtaler eller lengre refleksjoner. De få replikkene i boken er presise og poengterte. Fortellerstilen er effektiv, nesten utålmodig, forfatteren forflytter seg raskt fra den ene hendelsen til den neste, og understreker også slik at det egentlig bare er små variasjoner i begivenheter, farger, temperatur og velferd som skiller generasjonene fra hverandre.

Nettopp derfor er «Heidruns gate» også en foruroligende, tankevekkende og til dels smertefull roman som med disse renskårne fortellergrepene formår å anskueliggjøre hvor kort, innholdsfattig og meningløst et menneskeliv egentlig er.

«Årene som fulgte, lignet hverandre», slår Schreiner tørt fast både i fortellingens 1994 og 2003. Men at fortellingen ikke inneholder skildringer av det indre sjelsliv, betyr ikke at det er følelsesløst. Den meddiktende leser sørger selv for det. Schreiner skriver ikke om følelser, det nærmeste han kommer er å si at noen blir sure eller irriterte eller tilsvarende. Men han beskriver situasjoner som er egnet til å vekke følelser i leseren, f.eks. når det opplyses om en kvinne som fryser ihjel på Hardangervidda at «hun hadde skrevet en beskjed i isen på frontruten. Det sto: Skulle takket ja til å sove over. Hils». Det er jo aldeles praktfullt.

Boken er full av slike åpne kortprosasekvenser som folder seg ut og vokser i leseren. På den andre siden er jo dette derfor også et imponerende monumentalverk, gitt alle personene og fortellingene forfatteren må holde styr på, og ikke minst holde fra hverandre. Det gjør Per Schreiner etter alt å dømme på forbilledlig vis. Og til sist bindes det hele sammen av oldefarens armbåndsur, tiden som ubønnhørlig tikker og går, som om den hvisker: Memento mori, menneske.