Et historisk øyeblikk

2 hours ago 2

Det er ikke rart svært mange iranere jubler over ayatolla Ali Khameneis død. Senest for noen uker siden ble tusenvis av demonstranter slaktet ned av hans sikkerhetsstyrker. Khameneis Iran var grov undertrykkelse, henrettelser, tortur og ufrihet.

Han var ansvarlig for terror innenlands og utenlands.

Trump har trolig rett i én ting: Nå får det iranske folk endelig en mulighet til å få et annet regime enn det undertrykkende styret Khamenei sto for. Den amerikanske og israelske krigføringen gir håp om et annet Iran. Til tross for at det iranske regimet har blitt kraftig svekket de siste par årene, var det fortsatt i stand til å slå ned intern uro med brutal vold.

Det kan endres nå. Det kan blir bedre, selv om mye kan gå galt.

Khameneis død endrer i seg selv lite. I verste fall virker det mot sin hensikt, hvis det mobiliserer både nasjonalisme og regimets støttespillere.

Det er svekkelsen av hele regimets maktstrukturer som kan ha betydning.

Det ville være historisk om krigen som nå pågår munner ut i stabilitet og noe som minner om demokrati. At noe aldri har skjedd før i historien, betyr ikke at det er umulig.

Flere ting taler for at det er mulig med en positiv endring: Det er sterk folkelig motstand mot regimet. Det finnes et levedyktig sivilsamfunn i Iran, som har holdt det gående til tross for ekstrem motstand. Det finnes opposisjonsgrupper, om enn ikke én samlet.

Det er altså saklige grunner til å håpe at noe verden aldri før har sett, kan skje i Iran fremover.

Men – det er en rekke grunner til å holde igjen på optimismen også.

Militære operasjoner er effektive til å slå ut militære kapasiteter. Trump og Netanyahus krig vil svekke Iran militært. Det er selvsagt positivt. Ikke minst gjelder det israelerne, som har levd i konstant frykt for angrep fra Iran og dets støttespillere.

I beste fall blir Iran også en mindre terror- og etterretningstrussel rundt om i verden, inkludert Norge. Krigen kan også ha en positiv innvirkning på Ukraina-krigen, fordi Russland mister en samarbeidspartner.

Men militære operasjoner – altså krig – er uegnet til å skape stabilitet og demokrati. Skrekkeksemplene har vært nevnt hyppig det siste døgnet. Afghanistan, Irak, Libya.

Grufulle og undertrykkende regimer ble ødelagt. Kostnaden var ustabilitet, år med kaos og mer krig. De sivile lidelsene var store, i mange år.

Jakten på de vellykkede eksemplene pågår fortsatt.

Det er gode grunner til at amerikanerne er så skeptiske til at USA skal angripe stater rundt om i verden. Amerikanske liv går tapt, og det er vanskelig å se hva konkret godt som har kommet ut av det.

Det er lett å bli imponert over presisjonsangrep, som det som tok livet av ayatolla Khamenei. Men det er så mye enklere å rive ned enn å bygge opp. Det er et møysommelig arbeid å bygge opp nye strukturer, særlig i land uten demokratisk tradisjon.

Når det mislykkes, er veien kort til borgerkrig og et nytt, undertrykkende diktatur.

Et stort usikkerhetsmoment er hvor stor motstanden mot det islamistiske regimet er. Undertrykkelsen gjør det svært vanskelig å få oversikt over meningsmangfoldet blant Irans 90 millioner innbyggere.

Men så er neppe Trumps mål med krigen neppe demokrati i Iran. Han er ikke særlig opptatt av demokrati, hverken i USA eller andre steder. Det som betyr noe, er at en mer USA-vennlig og mindre Kina-orientert styre kommer på plass.

Angrepene på Iran er antagelig stikk i strid med folkeretten. Ja, folkeretten åpner for militære angrep for å hindre at nye stater skaffer seg atomvåpen. Men den begrunnelsen virker tynn, så lenge det fortsatt pågikk forhandlinger om en atomavtale.

Mye tyder dessuten på at det er et nytt regime som er det egentlige målet med krigen.

Selv om det er millioner av grunner til at det er bra om regimet faller og at Irans militærmakt svekkes, åpner dette også rommet for nye kriger, andre steder. Det er direkte farlig.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article