– Et levende helvete

I flere år rømte hun med familien fra barnevernet – helt frem til hun drepte sin mann i Spania.

VG har tidligere fortalt historien om Katrine (51),

Selv hevder at hun ble utsatt for vold og drepte mannen i selvforsvar.

Spansk politi er ikke enig, og har siktet henne for drap.

Rettsmedisinerne skriver at mannen hadde 14 knivskader og døde av blodtap.

Derfor havnet hun i et spansk høysikkerhetsfengsel. høysikkerhetsfengsel. Et fengsel med strenge sikkerhetstiltak for å hindre rømning og opprettholde orden.

Nå er hun ute etter 19 måneder bak murene, løslatt mot en kausjon på 170.000 kroner.

Hennes spanske advokater mener nye bevis åpner for at det er selvforsvar.

Det er John Christian Elden, bistandsadvokat for avdødes familie, uenig i:

– Det har siden sist ikke fremkommet opplysninger som støtter siktedes anførsel om at drapet er begått i nødverge, snarere tvert imot, sier han.

Katrine er fortsatt siktetsiktetNår noen er formelt anklaget for å ha begått en forbrytelse. for drap, men fri i påvente av rettssak.

Frem til rettssaken må Katrine holde seg i Spania.

VG møter henne 72 timer etter løslatelsen.

Den første natten bak murene var beinhard, forteller hun:

– Det var den absolutt jævligste. Mitt bunnpunkt.

Hun hadde nettopp drept sin mann.

Selv sier hun at situasjonen som oppsto, var brutal, voldsom og akutt.

– Hvorfor drepte du ham?

– Jeg hadde ingen annen mulighet, det var mitt eller hans liv.

– Du har tatt livet av en mann og faren til dine tre barn. Angrer du?

– Man kan ikke angre på noe man ikke velger.

Sommeren 2024 viser ingen nåde. Ute stiger temperaturen over 30 grader, men i cellen, som vender mot solen, kan det bli over 45 grader, forteller Katrine.

Cellen har ikke aircondition, og sengen forblir fuktig av vedvarende svette.

Hun forstår ikke reglene og kan ikke språket. Hun kan så vidt si hei og takk på spansk.

Det er ingen som snakker engelsk, og Katrine får heller ikke tolk.

Utsikten fra en av fengselcellene der Katrine sonet 19 måneder.

VG får ikke dokumentert alt Katrine forteller fra innsiden av fengselet.

Noe er støttet av flere rapporter og nyhetssaker. VG har også vært i kontakt med flere som sonet samtidig som Katrine. De verifiserer hennes fortellinger.

– Det jeg husker best, er lydene. Dører som låses, én etter én.

Hyling og skriking. Mennesker som har det forferdelig – og har mareritt.

Her skal hun bo, uten å vite hvor lenge.

– Den første tiden slet jeg med å sove. Samtidig skjønte jeg at jeg måtte finne en måte å overleve på.

Hun vil fort ut av fellescellen hun deler med de tre andre kvinnene. Hun forsøker å få egen celle, men det er det få av:

– Men det er et hierarki, ikke sant.

– Hvordan da?

– Du har de som er nederst, og de som er øverst. Og alle vet hvem som er hvor i rang, sier hun.

– I starten var jeg så langt nede på det hierarkiet som man kommer.

Katrine setter seg raskt et mål: Hun skal klatre fra bunnen til toppen av hierarkiet.

Første steg er å lære seg spansk. Hun ber broren sin sende lærebøker til fengselet.

Fra før har Katrine en doktorgrad i medisin. Hun har alltid lært ting fort.

Rundt henne soner folk for drap, prostitusjon, narkotikakriminalitet og mafiarelaterte lovbrudd.

– Jeg har sittet med de verste av de verste kriminelle. De største narkotikabaronene, de som er siktet for massedrap og lignende.

– Men mest av alt har jeg sittet med mange som er veldig psykisk syke og som ikke får hjelp.

Hun forstår at hun må bli et menneske for vaktene og dem hun soner med.

Katrine lærer seg kodene, og hvem hun må holde seg unna.

Så kommer hennes første vinter i fengselet.

Det som i sommer var glovarmt, er nå kaldt og fuktig.

Det finnes hverken varmeanlegg, ovn eller annet som kan holde kulden unna.

Etter hvert mestrer hun spansk godt nok til å få ting til å skje, forteller hun.

Hun kontakter fengselets psykolog og overbeviser ham om at hun trenger en egen celle.

Fem måneder senere flytter hun ut av fellescellen og inn i en egen celle på seks kvadratmeter.

Hver sjette måned har hun høring om prøveløslatelseprøveløslatelseEn midlertidig løslatelse fra fengsel under visse betingelser, ofte før en rettssak eller full soningstid., altså at hun får komme ut mot kausjon. kausjon. En sum penger som betales for å midlertidig løslate en person fra fengsel mens de venter på rettssak.

Den første gangen, vinteren 2025, er hun full av håp:

– Jeg tenkte dommeren kom til å forstå med en gang at dette var selvforsvar. At jeg kom ut etter et halvt år.

Men det gjør hun ikke. Dommeren sier tvert nei.

Katrine skjønner at hun må vente et halvt år til, før hun får prøve seg på nytt.

Og slik lever hun.

Seks måneder av gangen.

Samtidig begynner hun å bety noe for flere av de andre innsatte.

VG får se og lese brev som andre kvinner i fengselet har skrevet til henne.

Én skriver at Katrine fortjener alt i verden, og takker henne for alt hun har gjort for henne.

En annen gjengir en salme som uttrykker takknemlighet.

– Rundt meg var det mange som trengte noen. Det ga meg noe å være der for dem som trengte det. Det ble en måte å overleve på.

– Følte du at du fikk venner?

Katrine ler, og sier det er et naivt spørsmål.

– Nei, jeg fikk ikke venner. Men det ga meg noe på et menneskelig plan å være der for dem som var svakere enn meg.

– Du kan ikke i din villeste fantasi forestille deg hvor jævlig det fengselet er. Det er et levende helvete på jord.

Ingen er seg selv i fengselet, beskriver hun.

De som har det verst, er de fattigste.

Andre kan kjøpe seg nødvendige ting i en kiosk, dersom familien setter over penger til dem. Maten, rensligheten og hygienen er dårlig:

– Man får magesyke annenhver uke, forteller Katrine.

– Samtidig får man ikke utdelt dopapir, håndklær eller andre nødvendigheter. Alt må kjøpes. Det er en sigarettøkonomi.

Så kommer sommeren, og hun har bodd der et helt år.

Igjen er det høring for prøveløslatelse.

Og igjen sier dommeren nei.

Katrine forteller om slagsmål, prostitusjon, krangling og isolasjon.

Hun sier hun har lært seg å skru av følelsene sine, og virker avstumpet når hun snakker om fortiden sin:

– Jeg må det for å overleve psykisk. Skal jeg kjenne på alt, går jeg jo under.

– Hvis jeg virkelig setter meg ned og kjenner på at jeg er her og alle barna mine er i Norge ... da knekker jeg jo sammen.

Katrine har fem barn, som alle bor i Norge.

De tre yngste barna var i huset da hun drepte mannen sin, og så med egne øyne deler av det som skjedde.

– Det er forferdelig å tenke på. Men vi var fanger i eget hjem. Dette var heller ikke planlagt, men en akutt situasjon og det skjedde derfor hjemme, sier hun.

De to eldste barna hennes, som nå er myndige, får komme på fysisk besøk i fengselet.

Det gir henne mye. Hun holder kontakt med familien via de 25 telefonsamtalene hun får per uke.

Det varer bare syv-åtte minutter før linjen kuttes og hun må bruke opp en ny samtale.

Én gang i måneden kommer sjømannskirken med bøker til henne.

I løpet av fengselsoppholdet rekker hun å lese rundt 200 bøker.

Og spansken blir nå stadig bedre.

Drømmen er å få jobb som tolk ved inngangskontoret i fengselet.

Der kan hun både få tilgang til informasjon og knytte kontakter som kan bli viktige senere.

– Mitt mål var å få en dom eller avgjørelse så kjapt som mulig, og så bli overført til Norge. Da må du kjenne de riktige folkene inne i fengselet.

Smykket er til ære for barna hennes.

Månedene går, og Katrine fortsetter å klatre i hierarkiet.

Hun øver på spansken og bygger relasjoner.

– Jeg spilte sjakk med de andre innsatte, med fengselsdirektøren og med ansatte i fengselet.

Til slutt når hun målet sitt: Hun får jobb som tolk i fengselets inngangssentral. Hun får et nytt, større rom. Hun får mer respekt, og hun får være den tolken hun gjerne skulle hatt selv. Plutselig har hun tilgang på fersk brød og grønnsaker.

Der får hun også innsikt i hvordan systemet fungerer – og tilgang til folk som bestemmer.

– Jeg kjenner alle man burde kjenne i fengselet. Det var strategisk. Klart det var det.

I midten av januar i år blir hun «månedens innsatt»:

Hun får en «nota meritoria», som er en intern belønning de begrunner med at hun har hatt en ansvarlig opptreden.

I vinter får hun et tredje forsøk foran dommeren.

Og nok en gang sier han nei.

Katrine har brukt rundt en million på advokatutgifter, både i Norge og i Spania.

Det handler om å bli trodd. Hun har hele tiden sagt at det skjedde i selvforsvar:

– Det var mitt eller hans liv. Jeg skulle ønske dette aldri skjedde. I en situasjon hvor du er truet på livet, har du ikke valg du ellers har.

– Hvorfor dro du ikke fra ham? Dersom han var voldelig? Dro til et krisesenter eller ba om hjelp?

– Hadde jeg gått fra ham, ville han ha drept mine to eldste barn, som var igjen i Norge. Jeg måtte gjøre som han sa, og var en fange i eget hjem.

I januar i år klager Katrines advokat på dommerens siste avslag på prøveløslatelse.

Juan Sánchez Otharán

Advokat

Han mener at dommeren ikke har sett på de nyeste bevisene.

Sentralt er en medisinsk rapport som ble utarbeidet sist høst.

– Den ble bestilt av domstolen, så det sees på som et nøytralt bevis, sier advokat Juan Sánchez Otharán.

I vurderingen står det at den ekstreme situasjonen kan ha utløst uovervinnelig frykt som hindret alternative handlinger.

Derfor får hun en ny høring, den siste uken i februar.

Før høringen har Katrine fortsatt lave forventninger:

– Jeg kommer ikke til å komme ut, sier hun på telefonen til VG.

Tre ganger tidligere har de sagt nei. Høringen er bare en formalitet, forteller hun.

Men så ringer broren hennes, Morten.

– Han sa: «Dommeren har hørt på oss! Du slipper ut på kausjon».

Det føles uvirkelig. I ett og et halvt år har hun vært bak murene. Dommeren legger vekt på den medisinske rapporten i sin vurdering, som åpner for at Katrine kan han handlet i en tilstand av uovervinnelig frykt. Katrine kan nesten ikke tro det.

Så fort de får overført 170.000 kroner, kan hun slippes ut på dagen.

Det kommer som et sjokk på alle.

Siste torsdag i februar i år kommer advokaten og henter henne:

Med to store poser bærer hun på alt hun eier i Spania.

Hun har hverken mobil, pc eller BankID.

19 måneder har hun sittet i høysikkerhetsfengselet. Hva har skjedd på den tiden?

Hun har ikke fått med seg noe om Marius Borg Høiby-saken, Chat-gpt eller krigen i Midtøsten.

Broren hennes, Morten, klarer på noen få dager å ordne en liten leilighet til henne i et rolig område i Alicante.

VG møter henne der, tre dager etter at hun er kommet ut:

«Spartansk», sier hun om leiligheten. Stedet ser litt ut som et vanlig norsk fengsel, med felles kjøkken og bad og egne rom langs en lang korridor.

Broren ordnet stedet bare midlertidig, og planen var at hun skulle flytte til noe bedre. Men nå sier hun at hun nok blir boende, selv om Katrine har både råd og mulighet til å bo langt bedre:

– Vil du ikke bo et litt finere sted?

Katrine ler: – Du aner ikke hvor stor oppgradering dette er for meg.

Hun vil bare ha et sted som er enkelt. Og her er strøm, internett, alle kjøkkenartikler og det hun trenger inkludert.

– Jeg vet jo ikke hvor lenge jeg blir i Spania. Så tanken på å kunne reise til Norge på dagen uten å ha noe å fikse er befriende.

Hun får ikke forlate landet. Passet er levert. To ganger i måneden må hun møte opp hos myndighetene.

Trolig ta ett til to år før hun får vite hva som skjer med henne videre. Likevel er hun fornøyd:

– Det er klart dette er en seier. En halv seier, men det er en seier. Jeg blir endelig trodd av dommeren, på at dette er selvforsvar.

John Christian Elden

Familiens bistandsadvokat

Løslatelsen påvirker ikke vurderingen av om Katrine er skyldig, sier advokat John Christian Elden, som bistår avdfødes familie.

– Obduksjonsrapporten og de øvrige bevisene peker fortsatt i retning av at drapet har skjedd som et bakholdsangrep, og påtalemyndighetens syn er i tråd med dette og uendret.

Bevisene i Katrines sak er ikke endelig vurdert. Dette skjer først i en rettssak.

– Siktede har fortsatt status som siktet, og påtalemyndighetens syn er uendret, sier Elden.

– Etter det vi kjenner til, forventes det fortsatt at det tas ut tiltale og at saken går for domstolene.

Katrines advokat, Juan Sánchez Otharán, tror ikke det blir noen rettssak i år.

– Vi kommer ikke til å krangle på at hun drepte ham. Det er alle enige om. Det vi mener er at hun drepte ham fordi hun ikke hadde noe annet valg.

– Slik vi ser det var det hans eller hennes liv, og hun burde gå helt fri. Vi er glade for at dommeren endelig merker bevisene vi kommer med.

Advokatene forteller til VG at hun nok vil bli tiltalt tiltalt Når noen formelt blir anklaget for en forbrytelse og saken går til rettssak.for drap, som har en strafferammestrafferammeDen lovbestemte minimums- og maksimumsstraffen som kan gis for en bestemt forbrytelse. på 10 til 15 år. Men de mener at løslatelsen tyder på at hun vil bli frifunnetfrifunnetNår en person blir erklært uskyldig i retten og ikke blir dømt for anklagene mot dem. – eller få en mildere dom som tilsvarer drap i selvforsvar.selvforsvar.Når en person bruker makt for å beskytte seg selv fra fysisk skade, og det kan være en lovlig grunn til å unngå straff.

Katrine har lært seg ikke å tenke for mye på fremtiden eller ting hun ikke kan gjøre noe med. Som at hun nå må bo isolert i en by hun ikke kjenner.

De siste årene har preget henne. Hun blir fort sliten av mange folk, lukter, lyder og inntrykk. 

Da går hun inn i et rom i seg selv, forteller hun. Et sted hun kobler ut, og kobler fra det som skjer rundt. 

Katrine sier hun vet hun trenger profesjonell hjelp til å bearbeide alt hun har vært gjennom. Men det kan hun ikke gjøre nå:

– Jeg kan ikke ta innover meg alt som har skjedd. Jeg må kunne fungere.

Så det er mange rom jeg har lukket som jeg venter med å åpne.