Et lite kjærlighetsbrev til Kristiansand kommunestyre

I mai 2015 var jeg russ, og i september 2015 fikk jeg den ærefulle oppgaven det er å bli valgt inn i Kristiansand bystyre (som det het tilbake i 2015). Det er ingen selvfølge i den verden vi lever i at ungdom, og særlig unge jenter blir utvist en slik tillit.

Med andre ord har jeg blitt voksen i kommunestyresalen. Jeg har tatt en mastergrad, jeg har fått mine første voksen-jobber og mine første kjærester ved siden av tertialrapporter, reguleringsplaner og forvaltningsrevisjoner.

Jeg ser mange som går ut av Stortinget, omtale det som sitt livs ære, men det har virkelig vært mitt livs ære å få representere innbyggerne i Kristiansand i kommunestyret.

For meg har de siste ti årene vært et symbol på at politikk nytter. Kristiansand er ikke som Kristiansand var for ti år siden. Vedtakene vi har gjort, har endret og vil endre Kristiansand betydelig, og jeg mener stort sett til det bedre.

Politikerne skal ikke være administrasjonens representant overfor befolkningen, men folkets representant overfor administrasjonen. Det har til tider vært krevende, men jeg kunne ikke tenke meg en mer meningsfull oppgave.

Til slutt vil jeg takke:

Jeg vil takke Vidar Kleppe og Trond Blattmann som helt fra starten av turte å utfordre meg på talerstolen.

Jeg vil takke Renate Hægeland og Norunn Benestad, mine gruppeledere som har gitt meg tillit og ansvar.

Jeg vil takke de ansatte i kommunen for å ta meg på alvor fra dag en.

Jeg vil takke mine med-representanter. Demokrati er dugnadsarbeid, og de aller fleste representantene sitter i timelange kveldsmøter ved siden av sine vanlige jobber, og forsømmer tid med venner og familie for å kunne være folkevalgte.

Jeg vil takke mine ordførere: Harald Furre, Jan Oddvar Skisland og Mathias Bernander for å tørre å utvise politisk lederskap, også når det koster.

Til slutt vil jeg takke innbyggerne i Kristiansand for den enorme tilliten og det store privilegiet det er å få være kommunestyrerepresentant. Jeg er ydmyk, og jeg kunne ikke tenke meg noe mer meningsfullt å jobbe for enn at innbyggerne i kommunen jeg er så glad i skal få leve gode liv.