Et livsfarlig pasientforløp

Disse pasientene er underlagt tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold (TUD) - som gjør at de faller mellom nivåene i psykisk helsevern.

Pasientene har alvorlige psykiske lidelser, ofte kombinert med omfattende rusproblemer.

I tillegg har mange også fysisk sykdom som det er farlig å la gå ubehandlet.

Det kan være livsfarlig både for pasientene selv og for deres omgivelser om de får lov til å forlate boligen uten tilsyn, men likevel er det ulovlig å holde dem tilbake.

Ordningen med TUD er ment å sikre nødvendig behandling, samtidig som man
unngår innleggelse.

På papiret innebærer dette tvang i form av krav om oppmøte til medisinering og samtaler i spesialisthelsetjenesten, og en «snarvei inn» til akuttinnleggelse ved forverring.

Problemet oppstår imidlertid når disse pasientene blir overført til kommunale botiltak som er driftet av kommunen selv eller av private leverandører.

Les også: Joakim roper om hjelp: - Drømmen i ferd med å briste

De som yter tjenester, skal ivareta pasientsikkerhet, forhindre alvorlig skade og bidra til stabil behandling.

Likevel mangler de hjemler til å gi de tjenestene som faktisk kreves. Når disse pasientene er i aktiv rus eller psykose kan de når som helst forlate boligen.

Ingen har da adgang til å holde dem tilbake, selv når kvalifisert fagfolk vet at
risikoen for livstruende hendelser er stor.

De ansatte kan ikke fotfølge dem, og kan heller ikke gjennomføre nødvendige tiltak som kunne stoppet en eskalering før situasjonen blir akutt.

Samtidig må – og bør - de ofte gjøre nettopp det.

Resultatet er et system som setter ansatte i umulige situasjoner.

ILLUSTRASJONSFOTO: Espen Sjølingstad Hoen / VG

Når ansatte må velge mellom lovbrudd og liv

La oss illustrere med et eksempel: En pasient på TUD bor hos en privat
tjenesteleverandør, fordi hjemkommunen ikke har mulighet til å gi pasienten et godt nok faglig tilbud.

Pasienten ønsker å ruse seg på ulovlige narkotiske stoffer, og kan ikke hindres å gå ut. De ansatte frykter at noe alvorlig vil skje og følger etter på avstand – uten klart rettslig grunnlag.

Kombinasjonen mellom en aktiv psykose og rus gjør at pasienten snakker om å skade seg selv, samtidig som vedkommende går mot skinnegangen der de ansatte hører at et tog nærmer seg.

Griper de ansatte inn, risikerer de å bryte loven.

Lar de være, kan utfallet bli katastrofalt og reaksjonene nådeløse: «Lot pasient begå selvmord».

Det blir uansett krevende tilsynssaker i ettertid.

Les også: – Halvparten kunne kanskje vært forhindret

Politiet som bakvakt i psykiatrien

Når pasienten forsvinner eller bryter avtaler, står man igjen med ett virkemiddel:

Å ringe politiet og ambulansen.

Dermed blir politiet i praksis en del av helseoppfølgingen, og ressurser brukes på oppgaver de ikke er dimensjonert for.

Dette er ikke enkelthendelser, men gjentatte utrykninger, leteaksjoner og håndtering av truende atferd – uke etter uke.

Samfunnskostnadene er store gjennom utrykninger, tid brukt av politipatruljer og ambulanse, og gjennom økt belastning på legevakt og akuttpsykiatri.

RUSBEHANDLINGSSENTER: Allos-stiftelsens senter ligger i Skogn i Levanger kommune i Trøndelag. En av kronikkforfatterne, Christer Brenne, er daglig leder for stiftelsen. Foto: Helge Mikalsen / VG

Når alvorlig syke TUD-pasienter gang på gang havner i akutte situasjoner som krever politiinnsats, er det et tegn på at systemet ikke fungerer.

Helsetjenesten mangler verktøyene som trengs for å håndtere risiko før det blir krise.

Dette er også alvorlig for pasientene. Risiko for overdose, alvorlig somatisk svikt og forverring av psykose øker.

Vi har sett pasienter med rusproblemer og diabetes utvikle ketoacidose ketoacidose Ketoacidose er en alvorlig, akutt og potensielt livstruende komplikasjon ved diabetes, oftest type 1, forårsaket av alvorlig insulinmangel.– en tilstand som kan føre til koma og død.

Når pasientene mister kontroll over egen helse, er det i praksis tilfeldigheter som avgjør om utfallet blir akuttinnleggelse eller dødsfall.

Andre har forhøyet voldsrisiko, omfattende rusbruk og alvorlig sykdom.

Les også: Marius (25) var idrettstalent - ble morfin-avhengig

Når de ikke kan hindres i å forlate boligen i en farlig fase, utsettes også andre for risiko – i det offentlige rom, i møte med hjelpeapparatet og i møte med politiet.

Forbudet mot å begrense bevegelsesfrihet er ment å ivareta pasienters rettigheter, men kan i praksis føre til hyppig bruk av politi og gjentatte tvangsinnleggelser.

For mange blir dette en runddans mellom bolig, akuttpsykiatri og politi - uten at tilstrekkelig trygghet eller rettssikkerhet ivaretas godt nok.

Behov for en mer integrert samarbeidsmodell

Dagens modell er ikke bærekraftig, og svikter de mest utsatte pasientene. Det er et gap mellom ansvar og virkemidler.

Vi bør derfor vurdere en tydeligere samarbeidsmodell for en avgrenset høyrisikogruppe, der kommunale og private tjenesteytere med nødvendig kompetanse gis et klarere mandat innenfor strengt regulerte rammer.

Dette kan innebære at sykehus eller DPS, kan overføre avgrenset myndighet til kommunale botiltak og private aktører som utfører kommunale oppgaver, inkludert bruk av klart definerte tvangsmidler som begrensning av utgang.

Målet er mer sammenhengende forløp, færre akutte hendelser og lavere belastning for alle.

Uansett, må vi ha en bredere diskusjon om dette enn det tilsyn og medieoppslag gir.