Et parti i kamp med seg selv

2 hours ago 4

Det betyr ikke nødvendigvis at Kirsti Bergstøs tid som partileder snart er omme.

Et ekstraordinært landsmøte i år er neppe aktuelt. En eventuell endring i mannskapet vil trolig først komme på landsmøtet om et år.

Likevel er tilliten til Bergstø svært lav i den delen av partiet som – forenklet formulert – ønsker en mer pragmatisk kurs.

Det oppsiktsvekkende mistillitsforslaget i Troms SV i helgen viste at viljen til å utfordre henne finnes, selv om forslaget kom fra et bitte lite lokallag og falt med klar margin.

Bare det at det ble fremmet og votert over, illustrerer at lederdebatten er reell – og at noen er villige til å trykke på knappene.

Men det første slaget kan komme om det ene nestledervervet.

Nestleder Marian Hussein er nemlig enda mer omstridt enn partilederen.

Ikke minst etter bråket rundt det notoriske ultimatumet i valgkampen i fjor – om at oljefondet måtte trekke «alle investeringer som støtter opp om Israels krigsforbrytelser, okkupasjon og folkemord» før det kom på tale med forhandlinger med de andre partiene.

Da det ubetingede kravet falt som en albatross på spurvevinger, skrev Hussein i sosiale medier at historien ville dømme dem hardt. Folk i SV ble rasende.

Felles for nestlederkandidatene som nevnes i mer eller mindre lukkede rom, er at de tilhører fløyen som ønsker å endre den politiske kursen.

Et nestlederskifte kan i neste omgang få betydning for lederkampen frem mot 2029 – særlig dersom kommunevalget neste år blir nok en nedtur, og Bergstø fortsatt er upopulær.

En ny nestleder kan da raskt rykke opp som en naturlig arvtager.

Kriseforståelsen i SV er omfattende.

Samtidig hevder noen at vi i mediene blåser vel hardt i hornet, og at situasjonen er såre vel i partiet. Det er nok mest et uttrykk for frustrasjon over stadig negativ oppmerksomhet.

Saken der samboeren til partiideologen Ingrid Fiskaa havnet i hardt vær i sosiale medier – handler i utgangspunktet om en bisarr mangel på folkeskikk fra en person som ikke engang er aktiv i partiet.

Men når mistenksomheten rår og fløykampen har våknet til live, blir selv slike episoder tolket som mer eller mindre bevisst renkespill.

Bør Kirsti Bergstø fortsette som SV-leder?

aJa, hun må få mer tidbNei, hun har ikke formatet som trengscBryr meg ikke, kommer aldri til å stemme SV

Savnet etter en samlende lederskikkelse er betydelig. Tidligere partisjef Lysbakken representerte samme politiske miljø som Bergstø og Fiskaa, men klarte å bygge bro mellom partiets uforsonlige fløyer.

Selv mange av Bergstøs støttespillere erkjenner at hun ennå ikke har klart å samle troppene eller etablere nødvendig autoritet i løpet av sine snart tre år som leder. Partiet fremstår utydelig og idéfattig.

At Rødt over tid har vært nesten dobbelt så store på målingene, svir langt inn i SV-sjelen.

Noen mener også at SVs historiske ambisjon om å bli et tiprosentsparti er urealistisk i den stadig tøffere konkurransen på venstresiden.

Det er en defensiv analyse.

I Danmark har SVs søsterparti SF en oppslutning på 12–13 prosent før det hasteinnkalte valget 24. mars – til tross for at de utfordres fra partiet Enhedslisten, som er nært alliert med norske Rødt.

Den interne evalueringsrapporten etter valgtapet i høst bød på en solid dose selvkritikk, særlig mot det notoriske ultimatumet. Men de mest nådeløse personoppgjørene glimret med sitt fravær.

Nå jobbes det for fullt med en ny strategi som skal legges frem på landsstyremøtet i slutten av mars. Målet er «å spisse budskapet», sier partisekretær Audun Herning.

Det er en parole som neppe får SV-hjertene til å svulme.

Skal de berge seg ut av synkemyra må det tas mer grunnleggende grep. Den erkjennelsen synes gradvis å bre seg utover i partiet.

«Hva må gjøres?», spurte en mann som en gang for lenge siden hadde en høy stjerne i disse kretsene.

Selv om gamle Lenins innflytelse over våre hjemlige venstresosialister er ytterst minimal for tiden, er spørsmålet relevant.

Svaret får de jammen finne ut av sjæl, men selv ville jeg nok ha hintet om et «se til Danmark» – der SF med full kraft har gått inn i sin egen tid og minimert museumsvokternes innflytelse.

Men dette er iallfall sikkert: Partier i krig med seg selv er sjelden attraktive for dem de er til for.

Altså velgerne.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article