Et sterkere Europa byr på utfordringer for Norge

Endringene i EU byr på minst tre utfordringer for Norge, skriver innleggsforfatteren. Foto: Melinda Nagy, Shutterstock

EU akselererer og trenger Norge – i en overgangsfase.

Europa kan være i ferd med å akselerere. Det vil komme brått på et Norge som blir påvirket enten vi forholder oss strategisk til EU eller ikke.

For noen år siden var det i USA vi så mer av det grønne skiftet. Den amerikanske presidenten Joe Biden introduserte Inflation Reduction Act (IRA) i 2022, med en rekke grønne subsidier som skulle gjøre USA mer miljø- og klimavennlig.

I løpet av det siste året har støtten til elbiler og energiøkonomisering blitt fjernet, mens andre grønne subsidier er blitt vanskeligere å få tilgang til på grunn av budsjettkutt, krav til søkere og kortere tidsfrister.

Nye grep

EU tar nå på seg noe av lederskapet. Veikartet med navnet «Clean Industrial Deal» (CID) skal gjøre europeiske selskaper både mer konkurransedyktige og mer klimavennlige. Det skal satses på fornybar energi, resirkulering, karbonfangst. EU skal bli mer selvstendig når det gjelder leveranser av energi, teknologi og sjeldne mineraler. CID åpner for utstrakt bruk av innovasjonsfond og statlige subsidier.

For å støtte CID har EU lagt frem noe de kaller «Industrial Accelerator Act» (IAA). En del av planen med IAA er at EU skal bruke offentlige anskaffelser og andre etterspørselsgrep til å bygge markeder for lavutslippsprodukter produsert i Europa – slik at den teknologiske utviklingen skjer innad i EU heller enn i Asia.

Det er altså ikke kun subsidier som skal bidra: I tillegg kan det bli innført krav om «kjøp europeisk», der offentlige instanser må dokumentere at en viss brøkdel er produsert i Europa.

Føderasjon?

EU er rett nok ikke kjent for å være den raskeste på avtrekkeren. Men Mario Draghi har en løsning for dette også. Den tidligere italienske statsministeren – og økonomiprofessoren – står bak den såkalte Draghi-rapporten som foreslår tiltakene som skal gjøre EU grønnere, konkurransedyktig og mer uavhengig. I tillegg anbefalte han nylig at EU burde bevege seg mot en slags føderasjon.

Dette kan innebære to ting. For det første at kvalifiserte flertall kan ta flere beslutninger, uten at enkeltland i EU vil kunne legge ned veto. For det andre at «koalisjoner av villige» skal kunne gå enda dypere med europeisk integrasjon enn andre. Begge endringene vil gjøre EU mer fleksibelt og handlekraftig. Handlekraft er viktig for at EU skal kunne utøve den makt som egentlig ligger bak EUs økonomiske tyngde, forklarer Draghi.

Flere av de nye tiltakene til EU er upopulære blant økonomer. Ideelt sett vil grønn teknologi utvikles uten subsidier, om vi bare skattlegger utslipp. Politikere lykkes dessuten sjelden med å plukke ut næringene som er mest tjent med ekstra subsidier. Krav til at en må kjøpe lokalt (eller europeisk) kan gi dyrere produksjon, og det kan også bidra til handelskriger som reduserer velferden til alle.

I et politisk-økonomi perspektiv er det imidlertid lettere å forsvare tiltakene til EU. Så lenge vi mangler en tilstrekkelig ambisiøs global klimaavtale er det vanskelig å sette opp prisen på utslipp. Da kan subsidier på alternativene til fossile brensler bli en nest best løsning.

Og når andre bedrifter kan lære og kopiere nyvinninger, så vil motivasjonen til å utvikle ny teknologi bli svekket – om vi ikke tilfører ekstra motivasjon.

Et avansert spill

Subsidier og krav til å «kjøpe europeisk» blir ekstra nyttige når vi innser at klimapolitikk er et koordineringsspill: Bedrifter investerer ikke i grønt med mindre klimapolitikken er ambisiøs. Ambisiøs klimapolitikk er politisk mulig kun etter at bedriftene alt har investert i miljøvennlig teknologi heller enn tradisjonelle næringer.

I tillegg er grønne investeringer mer lønnsomme om konsumentene er villige til å betale for en mer bærekraftig produksjon. Konsumentene, på sin side, vil endre verdisyn kun om tilstrekkelig mange bedrifter tilbyr produktene de da vil være tjent med å kjøpe. Dette koordineringsspillet er essensen i forskningspublikasjonen til Tim Besley og Torsten Persson, publisert i topp-tidsskriftet Quarterly Journal of Economics (se faktaboks).

Når klimapolitikk er koordineringsspill kan vi bli fanget i en ugunstig likevekt. For å motivere bedrifter til å investere grønt, selv før vi har innført den mest ambisiøse politikken, så kan vi subsidiere slike investeringer.

Deretter vil det bli lettere å innføre ambisiøs politikk. For å motivere til at den teknologiske utviklingen skjer i EU, og ikke Kina, så kan en kreve «kjøp europeisk». EUs politikk gir mening i et politisk-økonomisk perspektiv: Ja, den blir faktisk nødvendig.

Tre nøtter

Endringene i EU byr på minst tre utfordringer for Norge.

Umiddelbart er det viktig at kravet «kjøp europeisk» inkluderer EØS-landene Norge, Island og Liechtenstein. EØS har lagt frem krav om dette, men det er fortsatt uklart om EU vil respektere dette ønsket.

Om EU blir en slags føderasjon, slik Draghi foreslår, blir det vanskeligere for EØS å henge med i svingene. Når kvalifiserte flertallsbeslutninger eller en «koalisjon av villige», gjør at EU integreres raskere og dypere blir det svært krevende å forhandle frem stadig nye unntak eller inntak for tre små land som vil ha særbehandling. Kanskje vil en slik utvikling av EU presse frem en norsk avstemning om medlemskapsforhandlinger, slik de planlegger å ha på Island.

En tredje implikasjon er at Norge fort kan ende opp som en råvareleverandør uten den samme teknologiske nyskapningen de vil nyte godt av innad i EU. Dette kan rett nok være lukrativt om Norge kan, for eksempel, forsyne EU med sjeldne mineraler som nå stort sett produseres av Kina. Men som olje- og gassleverandør vil vi først og fremst settes pris på i en transisjonsfase.

Møysommelig

EU ønsker naturligvis å frigjøre seg fra gass fra Russland (og gjerne også fra USA). Samtidig planlegger EU å bli «klimanøytral» innen 2050 og kutte i konsumet av alle fossile brensler.

Om Norge tjener EU godt på kort sikt, kan vi stå igjen med en infrastruktur det er liten etterspørsel etter på lang sikt – samtidig som vår industri ikke har vært med på den grønne teknologiske akselerasjonen det planlegges for i EU.

Overgangen kan bli krevende. Legg til koordineringsspillet som er nevnt over, så får du en skikkelig utfordring.