Et usikkert Norge

Jeg vokste opp på Flaktveit i Bergen på 90-tallet, i et miljø der slåssing, organisert kriminalitet og bråk ikke var noe fremmed.

90 prosent av guttene rundt meg var lyshudede bergensere. Gutter jeg trente med, hang med og lo med. Noen av dem elsket å dra til byen med håp om å havne i slåsskamp. Jeg så hvordan enkelte miljøer kunne skape frykt og utrygghet for andre mennesker.

En ny undersøkelse, Integreringsbarometeret, viser at nordmenn har blitt mer innvandringskritiske de siste årene. Blant annet tror sju av ti at økt innvandring vil føre til mer kriminalitet, og at innvandrere selv har ansvar for dårlig integrering.

Jeg ble faktisk ikke overrasket da jeg leste tallene. For jeg forstår hvor skepsisen kommer fra. Det må være lov å snakke ærlig om det.

Problemet oppstår når frykten gradvis begynner å flytte grensene for hvem som får føle seg norsk.

Jeg er født på Haukeland sykehus, og oppvokst i Bergen. Med norsk mor fra Søreide. Kav bergensk dialekt.

Vandret i byfjellene og vasset i regn. Alt som former et menneske her i byen. Min far døde før jeg fikk møtt ham og hans nigerianske kultur.

Likevel har jeg hele livet kjent på hvor lite som skal til før hudfargen min blir viktigere enn oppveksten min. Det merkes i små kommentarer. Eller blikk. Som om norskhet fortsatt først og fremst handler om utseende.

Jeg husker fortsatt følelsen jeg satt med som tiåring før mitt første friidrettsstevne utenfor Bergen.

På Dagsrevyen hadde jeg sett nyhetssaker om vold og kriminalitet knyttet til antirasister som hadde kommet til bygden. Da vi kom til Grimstad, der stevnet skulle være, gikk jeg rundt med en frykt for at rasister skulle banke meg opp. Kun på grunn av hudfargen min.

Jeg husker også hvor ofte jeg ble advart når jeg reiste på bygdefester, om lokale bygdegutter som ville yppe til bråk på grunn av hudfargen min. Dette opplevde jeg aldri.

Og frykten jeg hadde som barn, forsvant da jeg ble ungdom. Ikke på grunn av mindre hets, men fordi jeg lærte meg å leve med det.

Det er en spesiell følelse å være barn og allerede kjenne på et behov for å bevise at man ikke er det andre kanskje frykter. Og det rare er at jeg ofte føler på begge sider av debatten samtidig.

Jeg vet hvordan vold og dårlig integrering påvirker folks holdninger, fordi jeg selv har vokst opp tett på destruktive miljøer, og i prat med både ukjente og kjente om denne problemstillingen. Men jeg vet også hvordan det føles når handlingene til enkeltpersoner plutselig blir et slags kollektivt ansvar for alle som ligner på dem.

En mørkhudet gutt som gjør noe kriminelt kan påvirke hvordan helt vanlige mennesker med samme hudfarge blir møtt andre steder i landet dagen etter. Det er en belastning nordmenn flest aldri trenger å tenke over.

Og kanskje er det nettopp derfor denne utviklingen bekymrer meg.

For rapporten viser ikke bare økende skepsis. Den viser også et Norge som virker stadig mer usikkert på hvem som får høre til.

Den politiske tenkeren Hannah Arendt skrev mye om hvordan samfunn gradvis flytter grensene for hva som oppfattes som normalt språk og normale holdninger. Ikke nødvendigvis gjennom store dramatiske hendelser, men gjennom små gjentakelser over tid.

Ord, kategorier og antakelser. Små forskyvninger som sakte former hvordan mennesker lærer å se på hverandre. Det politiske språket, algorytmer og AI påvirker oss på en ny måte.

Det er nettopp derfor denne debatten er viktig.

For spørsmålet handler egentlig ikke bare om kriminalitet eller enkelthendelser. Det handler om hva slags samfunn vi er i ferd med å utvikle når hudfarge fortsatt brukes som mental snarvei til å definere hvem som «egentlig» hører til.

Jeg tror mange undervurderer hvor mye makt det ligger i gjentakelse.

For hva gjør det med et menneske å vokse opp i Norge, snakke dialekt, leve norsk og føle seg norsk, samtidig som deler av samfunnet stadig signaliserer at du likevel må stå på utsiden? Så sant du ikke skårer mål i kommende fotball-VM.

Hva skjer når du merker skeptiske blikk, eller kjenner på følelsen av at andre blir utrygge bare fordi de møter deg alene på en tursti, hvor begge er ute i det fri og trimmer?

De fleste som bruker slike ord tenker neppe over konsekvensene. Kanskje er det nettopp det som gjør det så farlig.

Arendt advarte mot hvordan mennesker kan venne seg til språk og holdninger uten å stoppe opp og reflektere over hva de faktisk gjør med samfunnet rundt seg. Ikke fordi folk nødvendigvis er onde, men fordi normalisering sjelden føles dramatisk mens den skjer.

Den skjer bare litt etter litt.

Kanskje er det også derfor jeg tenker tilbake på morfaren min. Han lærte meg tidlig at mennesker må vurderes etter hvordan de behandler andre, ikke etter hudfarge, etternavn eller hvor foreldrene deres kommer fra.

Et samfunn svekkes ikke bare av vold eller økonomiske kriser, men også når mennesker gradvis mister tilliten til hverandre, til fakta og til fellesskapet rundt seg.