«Etter mitt syn kan det her reises spørsmål om Stats­forval­teren har begått et lovbrudd»

Noen tanker om begrepet rettssikkerhet i lys av fritidseiendommen i Farsund og Statsforvalterens ugyldighetsvedtak.

Etter å ha vært tilsatt som jurist hos Statsforvalteren i Agder i 37 år med fast eiendoms rettsforhold, har jeg gjort meg opp noen erfaringer om begrepet «rettssikkerhet».

For mange jurister er begrepet «rettssikkerhet» kun knyttet opp mot mest mulig korrekt juridisk avgjørelse i en konkret sak. Det gir seg ofte utslag i lang saksbehandlingstid, lange utredninger i enkeltsaker, som selv jurister med lang erfaring har vanskelig med å forstå innholdet i. Ofte sitter saksbehandlere med avstengte telefoner og er lite tilgjengelig for kommunene og enkeltpersoner som ønsker rådgivning i kompliserte juridiske saker, dette fordi disse saksbehandlerne er mer opptatt av å skrive lange juridiske utredninger, fremfor å skrive på en forståelig måte til enkeltpersoner, politikere og kommunale saksbehandlere.

Begrepet rettssikkerhet er etter mitt syn så mye mer enn bare å skrive lange juridisk begrunnede vedtak. Rettssikkerhet handler også om rask saksbehandling, om å stå til disposisjon for enkeltmennesker, advokater og kommunene med råd og veiledning. Holde kurs og opplæring for kommunene osv. Av og til kan det se ut som statlige saksbehandlere skriver sine vedtak mer for at de skal stå seg hvis de bringes inn for domstolene eller Sivilombudet, uten å tenke over at mottaker av brevet, som vanligvis ikke er jurist, forstår innholdet i det.

Jeg har som jurist med fast eiendoms rettsforhold i 37 år hos Statsforvalteren, hovedsakelig med saker etter jord- og konsesjonsloven, brukt minst 50 prosent av arbeidstiden på rådgivning og veiledning mot kommunene, og avdelingen har hele tiden oppfordret kommunene til å ta kontakt på telefon når vanskelig juridiske spørsmål oppstår, og min telefon har aldri noen gang vært stengt. Ansatte i kommunene er ofte de første som møter folk og må bistå i å svare ut svært vanskelige juridiske spørsmål, bistå med å fylle ut skjemaer korrekt og har ellers stort behov for å drøfte saker og handlingsrommet for skjønnet før vedtak treffes.

I motsetning til dispensasjonssøknader etter plan- og bygningsloven, så skal ikke saker etter jord- og konsesjonsloven sendes på høring til Statsforvalteren før vedtak treffes og de skal heller ikke sendes Statsforvalteren til orientering. Statsforvalteren har heller ikke som i saker etter plan- og bygningsloven klagerett på kommunens vedtak.

Etter plan- og bygningsloven derimot skal alle dispensasjonssaker sendes til Statsforvalteren på høring før dispensasjon gis. Bakgrunnen for det er at Statsforvalteren i forkant av kommunens avgjørelse skal ha mulighet til å frarå dispensasjon. Meg bekjent så har Statsforvalteren på grunn av arbeidspress tidligere sendt brev til kommunene og bedt om at visse saker likevel ikke skal sendes på høring. Etter mitt syn kan det her reises spørsmål om Statsforvalteren har begått et lovbrudd, dette fordi det i lovteksten står at kommunen skal sende alle dispensasjonssaker på høring til Statsforvalteren. Videre så skal kommunene sende orientering til Statsforvalteren om utfallet av dispensasjonssøknaden. Bakgrunnen for det er at Statsforvalteren kan påklage kommunens dispensasjonsvedtak. Vanligvis skjer påklaging dersom Statsforvalteren har frarådd dispensasjon i høringsrunden.

I dispensasjonssaken fra Farsund sendte kommunen saken på høring til Statsforvalteren uten å få svar. Kommunen la følgelig til grunn at Statsforvalteren ikke hadde merknader og ga dispensasjon. Kommunen sendte også vedtaket til Statsforvalteren slik de skal etter loven, og Statsforvalteren påklaget ikke kommunens vedtak. Det var først lenge etter klagefristens utløp og når Statsforvalteren gjennom media ble kjent med at det var en statsråd som skulle ha tomta, at Statsforvalteren tok opp saken. Hvis dette hadde vært en hvilken som helst annen person, så hadde nok ingenting skjedd. Opphevelse av kommunens dispensasjonsvedtak grenser etter mitt syn mot myndighetsmisbruk, og har i tillegg karakter av vilkårlig saksbehandling.

Det er kommunen som etter loven avgjør søknader om dispensasjon fra kommuneplanen. Fremfor å bruke tid å ressurser på å gjennomgå gamle dispensasjonssaker, må Statsforvalteren i fremtiden følge loven og gi uttale og eventuelt vurdere å påklage dispensasjonsvedtak, fremfor å bruke tid og ressurser til å gjennomgå kommunale vedtak langt tilbake i tid. Statsforvalteren må også bruke tid og ressurser til å drive opplæring og veiledning mot kommunene i slike saker, og hvis kommunene tross det fortsetter å fatte lovstridige vedtak, bør loven endres og dispensasjonsmyndigheten legges til andre organer, eventuelt Statsforvalteren.

Kristen Gislefoss