EU-medlem­skap vil koste oss mye

Selv om det kanskje teknisk vil være enkelt å bli med i EU, vil et norsk EU-medlemskap innebære en voldsom omveltning av det norske samfunnet og det koste oss mye - både økonomisk og politisk.

 La oss begynne med kronene: Sverige, som har omtrent like stor økonomi som Norge, betaler inn 3,7 milliarder euro i året til EU. De får bare litt over halvparten tilbake. Overført til norske forhold snakker vi om rundt 20 milliarder kroner i nettokostnader hvert år – rett ut av statskassa og inn i et system i Brussel. Det ville gjort oss til en av EUs største nettobidragsytere per hode, om ikke den største. Det er penger vi kunne brukt på bedre beredskap, skole, helsetjenester og satsing på distriktene. I stedet skal de gå til et EU som ofte prioriterer helt andre ting enn det norske folk er opptatt av.

Så er det snakk om valuta: EU har gjort det klart at nye medlemsland skal innføre euroen. Det betyr at vi må si farvel til den norske krona. Og med det gir vi også fra oss muligheten til å føre vår egen pengepolitikk. Det er ikke bare symbolsk – det er en direkte svekkelse av Norges økonomiske handlingsrom. I urolige tider er det ekstra viktig å ha kontroll på egen valuta og økonomi. Det er bare å se til hva Hellas gikk gjennom da de ikke kunne omstille seg med egen valuta. Å gi fra oss det frivillig, er å gamble med framtida.

Og hva med landbruk og fiskeri – våre viktigste naturressurser? Vi får ikke unntak fra EUs regler. Vi kan kanskje få "overgangsordninger", men vi vet alle hva det betyr: først litt fleksibilitet, så full underlegging. Norske bønder og kystsamfunn vil nok en gang bli salderingsposter i et politisk spill der vi er små og uten reell makt.

Ja-siden snakker om sikkerhet som det viktigste argumentet. Ja, sikkerhet er viktig – men det oppnår vi gjennom NATO, nordisk samarbeid og egen beredskap, ikke ved å sende suvereniteten vår til Brussel. 80 prosent av NATO-landene sine forsvarsbudsjett kommer fra ikke-EU-land.

Senterpartiet har alltid stått stødig i EU-motstanden. Vi tror på et sterkt og fritt Norge. Vi vil ha samarbeid med Europa – men på våre premisser. Det gjør vi allerede gjennom eksisterende ordninger. Vi trenger ikke EU-medlemskap for å være et trygt og solidarisk land i Europa.

Vi har sagt nei før – i 1972 og i 1994 – og vi sier nei igjen. Ikke fordi vi er bakstreverske, men fordi vi vet hva som står på spill. Fordi vi vil at Norge fortsatt skal styres fra Stortinget, ikke fra EU-kommisjonen. Fordi vi vil bevare norsk råderett, kontroll over egne ressurser, og en valuta som passer for vårt land.

Det er lett å la seg blende av fine ord om "innflytelse" og "fellesskap". Men vi skal ikke la oss lure: Det handler om hvem som skal bestemme i Norge.