EUs Ukraina-støtte underdrives. Det kan forkludre en opplyst debatt.

Aftenpostens lesere kan meget vel ha fått et feilaktig inntrykk av hvor mye EU-regionen faktisk bidrar med. Det er i så fall uheldig, skriver innleggsforfatteren. Bildet av Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj og EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen er fra mars i år. Foto: Omar Havana, AP / NTB

Det kan forkludre en opplyst debatt.

Det er prisverdig at forskningsleder Lars H. Gulbrandsen ved Fridtjof Nansens Institutt (FNI) tar til orde for økt støtte til Ukraina i et debattinnlegg i Aftenposten 8. mai.

Likevel er deler av teksten villedende. Der fremgår det ikke bare at EU kjøpte russisk gass for 22 milliarder euro i 2024, men også at den økonomiske støtten til Ukraina samme år var på bare 19 milliarder.

Dagens Næringsliv (19. april) burde ikke ha blåst opp Norges allokerte støtte med opptil 85 milliarder kroner på et feilaktig grunnlag. Like lite burde Gulbrandsen ha utelatt EU-landenes militære og humanitære bidrag.

Minst like avgjørende for Ukraina

Den militære og humanitære støtten er ikke bare minst like avgjørende for Ukraina, men også mer belastende for giverlandenes økonomier, i alle fall på kort sikt. Forklaringen er at den finansielle støtten i hovedsak er gitt som usikrede lån via EUs finansinstitusjoner.

Det er imidlertid sannsynlig at lånene helt eller delvis må avskrives i fremtiden og dermed vil måtte betales av medlemslandene på et senere tidspunkt.

Ifølge Kiel-instituttet utgjorde EU-regionens totale støtte til Ukraina 37,41 milliarder euro i 2024, hvorav 16,43 milliarder var militær støtte. Med andre ord mangler Gulbrandsens redegjørelse 18,41 milliarder euro – altså godt over 200 milliarder kroner.

Gulbrandsen er ikke alene om dette. Både Centre for Research on Energy and Clean Air (Crea) og medier som The Guardian, New York Post, The Kyiv Independent og Euronews har presentert noenlunde like tall.

Kan svekke nordmenns vilje til å støtte Ukraina

Dermed kan Aftenpostens lesere meget vel ha fått et feilaktig inntrykk av hvor mye EU-regionen faktisk bidrar med. Det er i så fall uheldig:

Dersom norsk opinion tror at EU-regionen bare har gitt for halvparten av det som faktisk er tilfelle, kan det forkludre en opplyst debatt om Norges egen støtte – blant annet fordi vi ofte sammenligner oss med andre giverland. Dette forsterkes av at vår politiske ledelse og flere norske medier i lang tid har overdrevet Norges Ukraina-støtte kraftig.

I tillegg har vi en Trump-administrasjon som hevder at Europa har bidratt for lite sammenlignet med USA – samtidig som russisk propaganda bruker store ressurser på å undergrave støtten til Ukraina.

I sum kan dette svekke nordmenns vilje til å støtte Ukraina. Forsvarssjef Eirik Kristoffersen har flere ganger uttrykt at Norges støtte er en investering i vår egen sikkerhet. Det er derfor maktpåliggende at faktagrunnlaget som formidles, er både grundig og korrekt.

Krevende for mange land fremover

Fremover skal Europa investere store summer i forsvar og, som Gulbrandsen påpeker, frigjøre seg fra russisk gass og samtidig opprettholde og helst øke støtten til Ukraina. Dette kan bli krevende for mange land.

Det blir derfor kanskje litt for enkelt når Gulbrandsen konkluderer med at det er «pinlig for EU-landene» at de ikke har kvittet seg med russisk gass.

Det er nemlig ikke sikkert at det hadde vært i Ukrainas interesse: Energi er selve hovedpulsåren i moderne økonomier. Hadde Europa stanset all gassimport fra Russland i 2022, ville det trolig ha ført til enda høyere energipriser, svekket økonomisk evne til å støtte Ukraina og kanskje også redusert oppslutning i befolkningen.

Tallene viser dessuten en slående sammenheng: Ungarn, Slovakia og Tsjekkia var blant de få EU-landene som ikke ga bilateral støtte til Ukraina i 2024, men var samtidig de som kjøpte mest russisk gass – for totalt 8,1 milliarder euro via TurkStream-rørledningen.

Det er likevel ingen tvil om at mange land burde ha gjort mer, men Gulbrandsen nevner ikke Norge.

Norge høstet eventyrlige merinntekter

Ett av Russlands mål er å destabilisere europeisk økonomi. Russlands kutt i gasseksporten til Europa henger direkte sammen med angrepskrigen i Ukraina. Resultatet ble skyhøye energipriser i Europa som rammet økonomiene hardt, mens Norge høstet eventyrlige merinntekter på den energikrisen EU-landene havnet i.

Ifølge Crea har EU-landene kjøpt russisk gass for drøyt 100 milliarder euro siden 2022. Samtidig er det beregnet at Norges merinntekter kan ha vært på nesten 170 milliarder euro.

Når vi vet at Norge bare har allokert en brøkdel av dette til Ukraina, melder spørsmålet seg: Om situasjonen er pinlig for EU-landene – hva skal vi da mene om vår egen støtte til Ukraina?