Facebook er et sort hull

Det har nok aldri vært så tydelig som det er akkurat nå. Det ser ut til at vi er midt i en utkastelsesbølge, som virker helt tilfeldig.

Både profesjonelle kontakter og vennekrets forsvinner fra Facebook, én etter én. Og ofte er det folk med etablerte profiler, mediefolk, meningsfolk etc.

Utkastelsene fra Facebook er begynt bli et gjennomgangstema på LinkedIn (der folk fremdeles kan poste).

Folk som har en debattstil som best kan beskrives som «flau sørlig bris», null kontroversielle bilder eller interesser, og er på Facebook mest fordi de må for å holde kontakt med ungenes korps eller være med i matgrupper, har mistet tilgang til kontoene sine i en automatisert prosess.

Oftest uten forklaring på hva synden deres var som førte til dette.

KRONIKKFORFATTER: Oda Rygh er utdannet samfunnsviter fra University of Edinburgh og har jobbet som journalist og skribent siden 2010. Foto: ARNFINN PETTERSEN

Klager folk til Facebook blir de bedt om å «anke», ofte til ingen nytte.

I sterk kontrast til at tilbakemeldinger om åpenbare svindelforsøk, grov rasistisk hets eller lignende blir møtt med «ikke et brudd på våre retningslinjer».

Forklaringen er egentlig enkel:

Sosiale mediers produkt må i stor grad modereres. Folk må orke å være der, og det er uheldig for annonsørene om deres produkter blir stilt opp ved siden av videoer av drap og hakekors.

Men å moderere så mange folk manuelt er ressursmessig umulig. Så da kobler de på en AI AI AI står for Artificial Intelligence, som på norsk er kunstig intelligens (KI).da.

AI er som kjent helt pålitelig og ikke noe som kan ta feil i det hele tatt.

Utvidet offentlighet

Norge er nær unikt i verden med at hvermansen bruker Facebook. Det sjokkerer internasjonale som kommer hit, som er vant fra andre land til at å poste på Facebook er blitt litt flaut.

I tillegg har vi vår utvidede offentlighet der.

Debatter mellom journalister, eksperter og politikere som krangler i aviser, kommunestyret eller tidsskrifter om alt fra hyperaktualitet og nyhetssaker, til diskusjoner om kostholdsråd eller teknologiske nyvinninger, til lokale debatter om skolesammenslåinger, foregår i stor grad på Facebook.

Illustrasjonsfoto: Pixel-Shot / Shutterstock

(Og i litt mindre grad på LinkedIn med mer arbeidslivsfokus).

De siste 15 årene eller så har Facebook-debatter sklidd inn i faglige og politiske løpende utviklinger.

Det er nær sømløse overganger mellom et sinna utbrudd på Facebook, via lokalavisa til Dagsnytt 18 og tilbake igjen, for ganske mange her til lands.

Tidligere hadde Twitter (RIP) også noe av denne funksjonen.

Sosiale medier dør

Alt er støv. Alt har en ende. Og få ting har mer en ende enn internett.

Nei, det er ikke sånn at alt som er på internett varer evig. Linker blir ødelagte, folk sletter sider, folk redigerer vekk ting de sa.

Det fantastiske tiltaket «Wayback machine», som arkiverer nettsider tilbake i tid, lagrer ikke alle nettsider.

Vi mister stadig mer av internett.

Mitt argument er at det er bevaringsverdig, selv om det er digitalt. Og vi må anerkjenne flyktigheten når vi ser på bevaringen.

Jo nærmere et medium er i tid, jo mer flyktig er det.

Helleristninger varer lenger enn kalveskinn, varer lenger enn papir, varer lenger enn en harddisk, varer lenger enn en grafitti piece.

Foto: AP / AP

Flyktighetens topp har vi nådd med Snapchat, der man jo kan diskutere om en tre sekunders bilde av en penis i innboksen klokka 3 natt til lørdag har kunstnerisk verdi.

Men siden jeg er opptatt av digital kulturarv får jeg vel anerkjenne dette som ett av de mer utbredte kulturuttrykkene vi har.

Riktignok ett der litt forsiktighet angående publikum er å anbefale.

Men spiller det noen rolle da?

Som jeg tidligere har nevnt har vi mistet sosiale medier før.

MySpace og LiveJournal og Nettby. At Nettby ble slettet er en skandale og netthistorisk vandalisme.

Twitter/X er et dødt sted for den norske offentligheten nå, og stadig flere flykter fra Facebook.

Nå også tydeligvis oftere mot sin vilje.

Men dette er historisk materiale.

Et godt eksempel er twitterfeeden under og i etterdønningene av 22. juli.

Terrorangrepet kunne bli fulgt live.

Tweeten «Ikke ring meg. Jeg gjemmer meg », er i realiteten en førstehåndskilde til ett sentralt vendepunkt i nyere norsk historie.

Det blir umulig for forskere å begrave seg i hele sakskomplekser om facebook-kontoer forsvinner - og med det alle poster og kommentarer.

Enten det gjelder byggesaker i fjæra eller barselomsorg i Nord.

Personlig

Rent personlig er det trist og upraktisk å miste Facebook-kontoen vår. Det er bilder og minner og vennskap funnet på strikke- eller slektsforskningsgruppa di.

Mange av oss som har jobbet en del med medier og folk har jobbkontakter på Messenger.

Facebook er å regne som den profesjonelle filofaksen til mange.

Illustrasjonsfoto: DimaBerlin / Shutterstock Foto: DimaBerlin / Shutterstock

Uten facebook-konto og Messenger er du utestengt fra en del gruppechatter inkludert i lokalpolitikken.

Facebook-avhengigheten er derfor et demokratisk problem.

Om jeg mister katta mi er det sannsynlig at den som finner henne poster det på en «katt savnet»-gruppe.

Og uten Facebook-tilgang klarer ingen å invitere meg til bursdagen sin.

Dokumentasjon

Individuelt er dette noe som vi tross alt overlever helt greit.

«Synd for deg, men jaja.»

Som land med en levende offentlighet og levende sivilsamfunn og organisasjonsliv, med organisering rundt debatter om alt fra dieselpriser til vern av fugl, så er våre diskusjoner og samhandling på sosiale medier en del av landets demokratiske infrastruktur.

Vi har overlatt dette til tech-oligarkene, selv om vi burde visst at ingenting varer evig.

Nå ser vi konsekvensene.

Både historikere og slektsforskere kommer til å rive seg i håret fremover.

Jeg har fremdeles min Facebook-konto, men har lastet ned mitt arkiv og migrert folk til LinkedIn og private grupper.

Neste person ut er sikkert meg.