Familielykke

Charlotte Mjelde skriver i sin kronikk på NRK om den ensomme jobben det er å være familiens prosjektleder.

Om mødre som vet at gymtøyet skal ligge klart på tirsdag, at bursdagen til nabojenta er neste helg og at det trengs mer melk.

Vi har lyst til å komme med noe annet i denne debatten – noe annet enn at det er synd på kvinner og at menn må skjerpe seg.

Ofte hører vi mødre være oppgitt over sine menn og over måten de oppdrar barna på. Hvem har sagt at det er vår måte som er den eneste rette?

Hvis pappaene hadde styrt familielivet, hadde det nok sett ganske annerledes ut, men ville det blitt dårligere? Det tror ikke vi.

Det vonde vi opplever i vårt familieliv er til noe, til noe annet enn å diskutere hvem som skal gjøre hva.

For la oss være ærlige – det er vondt når partneren din oppdrar barna på en annen måte enn deg selv. Men betyr det at det er feil?

Familielivet har potensial for å være tilfredsstillende, gøyalt og spennende, men for å få plass til dette må vi lære oss noe nytt.

Vi må lære å tåle alle de ubehagelige følelsene som vekkes i et familieliv, i stedet for å fortsette å diskutere hvem som bidrar mest.

Mjelde skriver: «Det tredje skiftet kan ikke løses ved å «delegere mer». Da har kvinner fortsatt ansvaret alene. Så hva kan vi gjøre?»

Mjeldes svar på dette er i retning av at begge må ta ansvar uten at noen må minne den andre på hva deres ansvar er.

I familier hvor dette er kilde til konflikt, erfarer vi at kvinner og menn bare har havnet i sine mønstre, og prøver å få hverandre til å ta seg sammen.

Et vanlig mønster for en kvinne er å ta ansvar og tro på at hun er best egnet til å ta vare på barna.

Mannen havner ofte i et annet mønster som er å trekke seg unna, unngå konflikt, bruke mer tid på jobb eller på å ordne praktiske ting.

Det ene mønsteret muliggjør det andre, og de kan ikke eksistere uten hverandre. Det er heller ingen av disse mønstrene som er bedre eller dårligere.

Det å komme ut av et mønster er en vanskelig prosess som krever indre arbeid, og man må selv være villig til å gjøre dette arbeidet.

Å ta seg sammen er ikke løsningen. Det fratar oss faktisk muligheten til utvikling som menneske, som par og som familie.

Det som vil føre til varig endring, er at mor begynner å se på seg selv og sine egne mønstre.

At hun begynner å ta ansvar for sine egne forventninger til seg selv og familielivet, og ikke minst sine forventninger til far.

Det er ingen som har skylden for at det har blitt slik at mor står på grensen til å bli utbrent, men vi har alle ansvar for vårt eget liv og vår egen tilfredshet.

«Samfunnet» eller «kulturen», som vi ofte skylder på, er jo skapt av oss – oss mammaer og pappaer, oss mennesker.

Det er vi som kritiserer andre for at de kommer i barnehagen med skitne klær, at barn kommer i bursdag uten gave eller på skolen med for liten fleece.

Det er vi som setter standarden, ikke de andre.

Kan vi se på hva som driver oss til å gjøre dette? Hva som driver oss til å tro på at det er så mye vi må?

For hva skjer om vi sender barna på skolen uten gymtøy eller dropper alle fritidsaktiviteter? Hva skjer om vi lar far gjøre ting på sin måte?

Er du lei av at familielivet bare handler om planlegging, lister og alt som må gjøres?

Det finnes folk der ute som gjerne vil lære deg hvordan du kan vende deg vekk fra denne gjentakende diskusjonen og mot noe nytt. Du må bare finne dem.