Familiens ensomme prosjektleder

Det finnes en skjult huskeliste som får familien til å fungere. Ingen ser den, men den styrer alt. Og den lagres i hodet til én person: mamma.

Det er vi som vet at gymtøyet skal ligge klart på tirsdag, at bursdagen til nabojenta er neste helg, at dressen er for liten til vinteren, og at vi trenger mer melk til i morgen.

Vi planlegger, forutser, organiserer og koordinerer, ikke til avsatt tid, men på vei til jobb, i dusjen eller når vi prøver å sovne.

Dette kalles på engelsk mental load. Eller det tredje skiftet. Og det er kanskje den mest usynlige, men mest utmattende jobben av dem alle. Ikke fordi vi gjør alt, men fordi vi holder oversikten. Fordi vi bærer ansvaret inni hodet.

Historisk sett er det ikke rart. I generasjoner har kvinner hatt hovedansvaret for hjem og barn, mens menn har vært forsørgere. Selv om både mødre og fedre i dag jobber fulltid, henger arven igjen i kulturen, i forventningene og i familiene vi vokste opp i.

Vi faller inn i gamle mønstre, ofte uten å legge merke til det.

Kanskje er det nettopp derfor mange kvinner føler seg slitne og oftere sykemeldes enn menn (SSB). Ikke fordi vi er skjøre eller tåler mindre, men fordi ingen ser alt tankearbeidet.

Gubben (sagt med kjærlighet) ser at barna har med venner hjem fra skolen, at vinterdressen passer, og at bursdagsgaven ligger klar. Men alt arbeidet som ledet dit? Det er usynlig.

Konsekvensene er store. For den enkelte mor kan det bety søvnmangel, utmattelse, helseplager og en konstant følelse av å ikke strekke til, både hjemme og på jobb. Det kan skape konflikter i parforholdet og øke risikoen for utbrenthet.

For samfunnet betyr det at vi opprettholder strukturer som gjør det vanskeligere for kvinner å bruke hele sin kompetanse og kapasitet, og at likestillingen i arbeidslivet skyves bakover.

Det tredje skiftet kan ikke løses ved å «delegere mer». Da har kvinner fortsatt ansvaret alene. Så hva kan vi gjøre?

Løsningen handler om eierskap, at begge vet hva som må gjøres og tar ansvar. Uten å bli minnet på det. Det første steget hit er bevisstgjøring: Hvem gjør hva? Hva foregår i hodet til mor? Og hvor kan man gi slipp, eller slippe den andre til?

La meg være tydelig: Det tredje skiftet er ikke menns skyld, men det er heller ikke naturen som plasserer ansvaret på kvinner.

Det er kulturen, forsterket av et arbeidsliv som ofte er minst fleksibelt i offentlig sektor og omsorgsyrker, der kvinner er i flertall. Og nettopp derfor kjennes det kanskje ekstra urettferdig.

Hva er vel mer ensomt enn å være prosjektleder for hele familien, når ingen har bedt deg om det, og ingen anerkjenner at du gjør det?