Fanatikeren i Det hvite hus

Han står, stiv og ubevegelig, bak stolen til sjefen sin, som en mørk skygge. Stephen Miller heter han, og han regnes som Donald Trumps viktigste ideolog og taleskriver.

Hvis du ikke kommer på hvem han er, kan jeg beskrive ham for deg: Han har et smalt, avlangt ansikt og en høy markant panne. Skallen er blank og øynene mørke. Han er alltid kledd i dress og slips og fremstår svært stram og formell. Han smiler sjeldent eller aldri, og når han sier noe, er det som han støter ordene ut. Stemmen hans er mekanisk, enstonig.

Når han snakker er ansiktet uten bevegelse. Det er bare munnen som åpner og lukker seg. Ordene som kommer ut av denne munnen, er som fra en fra kald vind. Hans hovedtema er innvandrerforbannelsen som hjemsøker USA. Og du merker det umiddelbart; dette er en fanatiker som taler.

Det som er så underlig, er at denne 40-år gamle mannen, denne mannen som er blitt innvandringshatets mester og Trumps fremste taleskriver, kommer fra en liberal middelklassefamilie fra Santa Monica i California. Begge foreldrene har vært demokrater og praktiserende psykologer. Hvordan denne mannen, med denne oppveksten i bagasjen, skulle bli den store immigrant-hateren i Det hvite hus, fremstår for mange, ikke minst hans egen familie, som et mysterium.

«Jeg lever med den dype smerten over å se noen jeg en gang elsket, bli ondskapens ansikt,» skriver kusinen Alisa Kasmer på sin face-book-side 17. juli i år. Hun kjente ham som liten gutt, og kjenner ham ikke igjen. Onkelen David Glosser, en kjent psykiater, langer ut mot nevøen i en kronikk i Politico. Hadde oldefaren din, Wolf Leib Glosser, ikke fått utvandret med familien sin til USA, hadde hele vår familie vært utslettet, påpeker onkelen. Alle jødene i byen vi kom fra i Belarus, bortsett fra syv stykker, ble drept av nazistene. Om ikke USAs grenser hadde vært åpne for oss jøder den gangen, hadde heller ikke du, Stephen, levd, understreker onkelen.

Allikevel, til tross for dette står altså etterkommeren der, selve inkarnasjonen på innvandrerhatet i administrasjonen, bak Donald Trumps skrivebord, og synes totalt blind overfor sin egen families, og hans eget, historiske lykkelodd.

Hvilke mørkets gjerninger er det Stephen Millers onkel anklager han for? Jo, han peker på det muslimske innreiseforbudet som skapte angst og fortvilelse hos tusener av mennesker i Trumps første periode. Han anklager også Stephen for å være en av hovedarkitektene bak de tusener av barn som ble skilt fra foreldrene sine som følge av den såkalte null-toleransepolitikken. Hvem husker ikke den såre lyden av gråtende barn som ikke visste hvor foreldrene var blitt av.

Magasinet «Vanity Fair» kan fortelle at Stephen Miller den gangen frydet seg over det han så. En «enkel beslutning» fortalte han den gangen. At Human Rights Watch forteller oss at det fremdeles er 1360 av disse barna som enda ikke kommet tilbake til moren og faren sin, er tilsynelatende knekkende likegyldig for denne mannen.

Så ser vi konturene av det vi lenge har fryktet skal skje. Tusener av nyansatte maskekledde agenter på jakt etter innvandrere. Tungt væpnet kommer de i umerkede biler. Menneskene de rasker med seg på sin vei kan være både lovlige og ulovlige innvandrere. Lovbrytere og lovlydige om hverandre. Av og til fanger de uforvarende til og med en og annen vanlig amerikaner eller en forvirret utlending på besøk. Om der skulle være noen barn der som gråter når mor eller far rives ut av bilene, får så være. Nekter hjemlandet å ta imot dem, kan de alltids sendes til Sudan eller Rwanda som Trump har ordnet utleveringsavtaler med.

Endelig har Stephen og co fått sine drømmer oppfylt. Men for å frelse de demokratiske storbyene fra undergangen, trenger de i tillegg hjelp fra nasjonalgarden, forteller Trump oss. Så ser vi da at da by etter by invaderes av nasjonalgarden helt til dommer Karin Immelgut i Oregon plutselig en dag setter foten ned. Hun forbyr kort og godt nasjonalgardens innmarsj i Portland.

Spørsmålet som nå henger og dirrer i luften er dette: Hvor lenge er det igjen? Hvor lenge er det igjen til Stephen og co ganske enkelt ignorerer dommernes beslutninger? Hvor lenge er det igjen til Immelgut og de andre dommerne må knele for overmakten.

Forskrekket har vi blitt vitne til hvordan justisministeren Pam Bondi lojalt har underkastet seg Trumps krav om å fengsle sine politiske motstandere. Av de tusener av jurister som har sitt arbeid i justisdepartementet, er det mange som nå bøyer nakken i skam og tenker på å slå følge med lederne som, på grunn av mistanken om manglende lojalitet til presidenten, allerede er fjernet fra stillingene sine. Og selv om Karin Immelgut holder stand der borte i Oregon et sted, må vi spørre oss selv;

Hvor lenge vil dette vare?