Faren som aldri forsvinner

Det spraker i tørt løv og tørre kvister når Volodymyr Vybitskiys med bestemte skritt går nedover gaten.

Skjønt «gate» er det lenge siden dette har vært.

Det er ikke så ofte han er her lenger. Resten av familien vil ikke tilbake.

Nå har vi stoppet foran en lavblokk. De fleste vinduene er knust eller fjernet. Slik er alle husene i Pripjat.

Tomme. Forlatte.

Men man kan ane silhuetten av en storby.

Torstein Georg Bøe

Bli med til et by og et hjem som ikke finnes lenger.

Torstein Georg Bøe

Her i leiligheten i Pripjat vokste Volodymyr opp og bodde til han var 25 år.

Et område med en trussel som bare vises på den gule geigertelleren.

En trussel russerne overså da de angrep hele Ukraina i 2022.

Det som en gang var en levegg ved inngangsdøren, ligger på bakken og skaper et ekstra hinder for å komme inn.

Vi går rundt den og opp en halv etasje.

Inne er det meste borte. Malingen har for lengst flasset av på veggene. En ødelagt stol ligger på gulvet. På kjøkkenet står det som en gang sikkert var en ganske moderne komfyr.

– Vær forsiktig, formaner Volodymyr.

Å ta seg inn i forlatte bygg i Pripjat er noe man gjør «på eget ansvar», som det heter.

Utsikt til paradegaten

I mange år kunne folk bli med på guidede turer til Pripjat.

Det ble det helt slutt på i 2022 da russerne gikk til angrep.

Nå må man ha en spesiell tillatelse for å slippe inn.

«Jeg bodde her sammen med moren min helt til jeg fikk egen familie. Da bodde jeg her med min kone»

De hadde TV og sofa i stuen. Og et skrivebord, hvor Volodomyr satt om kvelden og gjorde leksene.

– Også kjøkkenet, sier han og peker over gangen.

Herfra kan man gå ut på den lille balkongen. Nå ser man rett inn i noen trær.

Før hadde man orkesterplass til Lenina Prospekt.

Avenyen strakte seg stolt fra utkanten av byen og en liten kilometer inn til det store torget. Med supermarked, kultursenteret og Hotell Polissia.

Nå er det som en gang var byens paradegate en gjengrodd, hullete og gjørmete kjerrevei.

Den unge byen

Som de største byene i Sovjetunionen fikk også hovedgaten her navn etter unionens far. Vladimir Lenin.

Så var Pripjat også et sovjetisk utstillingsvindu.

En ny by. Grunnlagt i 1970. En atomgrad, som de ble kalt. Byene som ble bygd opp rundt Sovjetunionens mange atomkraftverk.

Her var alt nytt og moderne. Lønningene var ofte bedre og kriminaliteten var også lav.

«Når vi hadde fri, i hvert fall på sommeren, var vi ofte på elven med båt. Og på kafeen ved havnen. Der drakk jeg meg full første gang som 17-åring»

Volodymyr Vybitskiys

– Mamma ble rasende da jeg kom beruset hjem, forteller han med en særdeles smittende latter.

Restauranten ved havnen var et populært møtested for Pripjats 50.000 innbyggere.

Snittalderen blant innbyggerne var 26 år. For å sammenligne: I Oslo er den 38 år.

Boligstandarden med moderne blokker, romslige leiligheter og etter datidens standard bidro til å skape en idyll.

En idyll som skulle få vare i 16 år.

Se flere bilder tatt av NRKs fotograf i Pripjat:

Fra velstand til tragedie

Da Volodymyr ble voksen nok til å ta seg arbeid ble det selvsagt på atomkraftverket.

Han begynte å jobbe på laboratoriet og hadde ansvar for å sjekke at konstruksjonene rundt reaktorene holdt.

Så stiftet han en egen familie.

De fikk et godt liv, forteller han.

– Når det var helg pleide vi å gå på restaurant. Der spiste vi og drakk vin. Min kone var også ganske ung og ikke så glad i å lage mat. Så det var bedre å gå ut. I hvert fall på lørdager.

Det manglet ingenting. Pripjat hadde bedre utvalg og flere varer i butikkene enn i Kyiv.

Men så ble alt snudd på hodet.

Tre kilometer er det fra Pripjats forlatte blokker og hus til atomkraftverket Tsjernobyl. Hvis man går opp i noen av de høyeste blokkene i Pripjat ser man bort til anlegget.

Det var en ganske vanlig vårnatt.

Klarvær. Fredag hadde blitt til lørdag. Hjemme hos familien Vybitskiys på Lenina Prospekt var barnet for lengst i seng. Nå satt far, Volodymyr, på kjøkkenet og leste i en bok.

De hadde ingen planer lørdag morgen og holdt seg nok våkne litt lenger enn vanlig.

Torden, men ikke regn

Klokken 01.23 begynte det å buldre noe voldsomt.

– «Det er tordendrønn ute, men det regner ikke», sa min kone fra stuen, forteller Volodymyr

De som bodde høyere oppe i blokkene så nok røyken og flammene fra kjernekraftverket.

De visste det ikke da. Men det var begynnelsen på slutten.

Men hva hadde skjedd?

På atomkraftverket skulle teknikerne kjøre en relativt rutinemessig test på natten. De ville se hvordan reaktorene fungerte på maksimal kapasitet.

Derfor ble også sikkerhetssystemene som forhindret overbelastning slått av.

Men testen gikk galt og det oppsto en dampeksplosjon som forårsaket en brann, men som også blåste taket av reaktorbygningen.

Hør den dramatiske nødsamtalen til brannstasjonen i Pripjat.

Moderne atomkraftverk har som regel en stor og kraftig konstruksjon rundt reaktoren som skal forhindre det som skjedde i Tsjernobyl – en usynlig sky av radioaktivitet som spredte seg utover store deler av Europa.

Vil du vite mer om hva som skjedde rent teknisk?

Man gjør ikke feil i Tsjernobyl. Det kan bli livsfarlig.

Ned gullkorridoren

Pavlo Hritsaenko gir oss instruksjoner med en blanding av vennlighet og alvor. Vi blir sjekket.

Først sittende i en stol som måler om vi har med oss radioaktivitet inn på anlegget.

Så får vi utlevert personlige dosimetre som skal henge i en snor rundt halsen. De skal registrere om vi blir utsatt for farlig stråling.

Etter testingen går vi gjennom sikkerhetskontrollen og inn i garderoben. Vi får utdelt helt nye klær. Fra innerst til ytterst.

Omsider kan vi ta fatt på den kilometerlange gangen.

Gullkorridoren har fått navnet på grunn av fargen på veggene, som, hvis man legger godviljen til, kan minne om gull.

Når vi nærmer oss reaktor fire får vi nye instruksjoner. Enda et dosimeter. Hansker og munnbind.

Atomkraftverket i Tsjernobyl er ikke forlatt.

Det er fortsatt hundrevis av mennesker som arbeider her. Men ikke siden 2000 har de produsert strøm.

Nå er de aller fleste involvert i arbeidet med å begrense spredning av radioaktivitet og etter hvert få tømt området for forurenset materiale.

Første stopp er kontrollrommet til reaktor fire. Det var her de skjønte at noe var alvorlig galt natten for snart 39 år siden.

Litt på grunn av tidens tann, men mest på grunn av gjentatte forsøk på å få ned radioaktiviteten, ser rommet ganske nedslitt ut. Vi får være her, men grensen går ved fem minutter, sier Pavlo strengt.

Den usynlige faren

Vi fortsetter gjennom flere sjekkpunkter. Hele tiden for å kontrollere at vi ikke har blitt utsatt for farlig stråling.

Så står vi foran sarkofagen. Det gigantiske overbygget som skal forhindre at radioaktivitet slipper ut i for store mengder fra den ødelagte reaktoren.

Pavlo viser oss en tegning. Frihetsgudinnen i New York ville fått plass under taket.

– Vi kan gå inn, så kan dere se reaktoren med egne øyne, sier Pavlo og viser vei.

En annen ansatt går rundt med enda et måleapparat. Det er spesielle steder i sarkofagen som er betydelig mer radioaktive enn andre.

Men der er den altså. Reaktoren som eksploderte. Minst 28 døde som følge av sykdom etter for mye stråling de første tre månedene. To døde i selve eksplosjonen.

Hvor mange som fikk livet forkortet eller livskvaliteten betydelig redusert, finnes det ingen sikre tall på. Men i årene 1991 til 2015 ble det registrert 20.000 tilfeller av bukspyttkjertelkreft i de mest utsatte områdene i Belarus, Ukraina og Russland.

Ruinen av reaktor fire ser uskyldig ut der den står. Som et monument over den verste atomkatastrofen verden har sett.

Reddet av svigermor

De første tegnene på at noe var galt kom allerede lørdagen den 26. april. Da skal flere arbeidere ha begynt å melde om ubehag og sykdom.

De fortalte om hodepine, metallsmak i munnen, intens hosting og oppkast. Typiske symptomer på strålesyke.

Volodymyr og familien har klart seg bra. Og det til tross for at han ble kalt inn til arbeidsplassen sin samme morgen klokken åtte. De trengte alle mann for å slukke brannen og fortsette å drive de andre reaktorene.

Han tror det er svigermor som skal takkes for at han ikke har vært syk i ettertid.

– Svigermor var lege og hun sendte oss jod-tabletter med streng beskjed om at hele familien måtte ta dem. Siden jeg arbeidet ved kraftverket visste jeg at kaliumjodid blir gitt til folk som utsettes for sterke radioaktive angrep. – Min svigermor forsto at dette var alvorlig. Jeg også. Men kanskje ikke så alvorlig, sier han og legger et trykk på «så».

Det var mange som aldri fikk eller tok jod-tabletter den gangen.

Men hvem som klarte seg og hvem som ikke gjorde det på grunn av tablettene, finnes ingen sikre tall på.

Men først nesten halvannet døgn etter eksplosjonen ble evakuering av Pripjats nær 50.000 innbyggere iverksatt.

Ingen kom tilbake.

Da det gikk galt – igjen.

Om morgenen 24. februar 2022 gikk russiske styrker inn i hele Ukraina – også Pripjat og Tsjernobyl.

De ansatte på kjernekraftverket ble i realiteten holdt som gisler.

I nesten halvannen måned herjet de russiske styrkene i området rundt Tsjernobyl. Ifølge flere uavhengige nyhetskilder brukte russerne også områder med høy grad av radioaktivitet som gjennomfartsåre fra Belarus og videre mot Kyiv.

De gravde også skyttergraver i forurensede områder, som førte til at radioaktive partikler ble virvlet opp i luften.

Frykter økt stråling

Konsekvensen kan bli at det store arbeidet som Ukraina har gjennomført i snart førti år for å redusere radioaktiviteten, har blitt satt tilbake i tid.

Volodymyr viser med en geigerteller hvordan han mener radioaktiviteten har økt.

Flere steder han måler er høyere nå enn før, sier han.

– De hev opp forurenset jord med radioaktive partikler og flyttet denne jorda opp på bakken. Etter det var de i skyttergravene i en måned. Vi ble fortalt at flere soldater ble veldig syke og døde der. Men Russland vil holde denne informasjonen skjult, forteller han.

De ukrainske soldatene som forsvarte området, bygget isteden bunkere oppå bakken og rullerte ofte, slik at de ikke ble værende i de forurensede områdene så lenge.

Truffet av drone

Drøye to uker etter at NRK besøkte Tsjernobyl ble sarkofagen truffet av en drone.

Det har ikke blitt registrert mer radioaktivitet enn normalt i etterkant.

Det viktigste blir å få reparert skadene hurtigst mulig.

Volodymyr frykter området nå er så ødelagt at det aldri vil bli som før.

– Tror du turistene vil komme tilbake til Pripjat etter krigen?

– Det kan hende, men det er vanskelig å si. Byen blir eldre. Om fem år kan du komme tilbake, men du vil kanskje bare se ruiner. Alt forfaller over tid.

– Så du mener at naturen nå tar tilbake territoriet?

– Ja, og alle spor av menneskelig aktivitet forsvinner. Bygninger faller sammen, kabler faller ned, gresset vokser – trærne tar over. Naturen tar alltid tilbake det som tilhører den, sier han ettertenksomt.

Det er skumringstime når vi kjører ned Lenina Prospekt for siste gang. Bak oss ligger de tomme husene. Silhuetten av en by som for alltid vil være beviset på hvor galt det kan gå.

Man gjør ikke feil i Tsjernobyl. Det kan bli livsfarlig.