Fars-emner som er gode nok, er vanskelig å finne

At det fødes færre barn enn det som er nødvendig for å opprettholde folketallet på sikt, uten innvandring, har vært en realitet helt siden 1975. Omtrent samtidig med at P-pillen ble tatt i bruk og lov om selvbestemt abort ble vedtatt.

Det spiller kanskje ikke noen rolle i den store sammenhengen hvor mange nordmenn det finnes. Men for oss som bor, lever og stort sett trives i dette landet, er det jo litt nedslående å tenke på vi etter hvert blir stadig færre. De fleste av oss vil gjerne at de som kommer etter oss, skal få oppleve et land som har de verdier, det levesettet og de fordeler som vi har erfart. Våre etterkommere bør også få gleden av å vokse opp og leve i ett av verdens rikeste land, i verdens mest demokratiske land, i verdens mest likestilte land og et av verdens lykkeligste land. Et land som er skapt og utviklet gjennom det norske demokratiet, den norske rettsstaten og det norske likestillingssamfunnet.

Men for å bevare den norske modellen, må det fødes flere barn. Med dette som bakgrunn er det relevant å tenke over hvorfor det fødes for få barn i dette landet. Og regjeringen har oppnevnt et utvalg som skal finne ut hvorfor og på hvilke måter barnemangel påvirker samfunnet. I tillegg skal de komme med mulige tiltak for å få norske kvinner til å føde flere barn.

Det er selvsagt mange årsaker til at norske kvinner føder færre barn nå enn tidligere. Karriere, likestilling, P-pillen, selvbestemt abort. Framtidsfrykt. Men en av de mest oppsiktsvekkende, interessante, litt pikante og kanskje noe kontroversielle teorier er påstanden om at fødselstallene synker fordi det er blitt problematisk for fertile kvinner å finne seg en velegnet mann som de vil lage barn med. En som er god nok. En som er flink nok. En som er pen nok. En som er rik nok. En som er snill nok. En som både er maskulin nok og feminin nok.

Det kan altså være den moderne måten for en kvinne å skaffe seg et fars-emne på, som er en av årsakene til at det er et underskudd på barn. Fremdeles er det jo vanligvis slik at en mann og en kvinne er involvert i prosessen for å lage et barn. Men hvordan finner de hverandre nå, de som skal produsere de barna som skal drive samfunnet videre? Det finnes ingen statistikk over dette, selvsagt, men det hersker en slags forestilling om at en av de vanligste førstekontaktene mellom partnersøkende menn og kvinner, skjer ved nettdating. En slik møteplass er både forholdsvis ny og annerledes enn de eldre. Men nettdating fungerer tydeligvis ikke som en rugemaskin. Det blir ikke født nok barn etter denne måten å knytte kontakt mellom mann og kvinne på.

Og nå er det kvinnene som leter og eventuelt finner egnede fars-emner. Det er jo kvinnene som sitter med bukta og begge endene når det gjelder barnefødsler. Menn har lite de skulle ha sagt. Kvinnene bestemmer og må derfor påta seg hovedansvaret for at det fødes for få barn. Å bestemme over sin egen kropp, er kvinners hovedargument. Menn er satt på sidelinjen. Menn, som opp gjennom menneskehetens historie, også i Norge, har vært voldsomt, nesten sykelig opptatt av de som skulle følge etter dem. Og som har undertrykt kvinner for å ha den fulle kontrollen over hvem de fikk barn med. Med bl.a. kyskhetsbelter. Eller i noen kulturer med harem kontrollert av evnukker. I enkelte kulturer er den sosiale kontrollen over jentebarna dominerende. Også i dag.

I det gamle Norge var det menn som var på jakt etter et mors-emne. De ville sikre seg at kvinnen de hadde tenkt å gifte seg med, var fruktbar. Så viktig var det at over femti prosent av de barna som kom til verden, ble født før 9 måneder var gått siden foreldrene ble gift. Det viser Eilert Sundt i sin forskning. I boka fra 1857 «Om sedelighetstilstanden i Norge», spør han en mann: «Dere hadde barn sammen før dere var gift?» «Ja, det er nå skikken det,» svarte han.

Nå er verden altså snudd på hodet. Menn blir vurdert som gode eller dårlige fars-emner. Av kvinnene. Menn er redusert til ivrige og iherdige deltagere i skapelsesprosessen, med liten innflytelse på et eventuelt resultat. Så eneretten til å føde barn er ikke bare en byrde og en belastning for kvinnene, men er først og fremst et privilegium og en enestående mulighet til å planlegge sine liv. Barn er en investering for framtida. Egne barn kan være en garanti for støtte gjennom livet, og barn er en mulig forsikring for hjelp og mot ensomhet i alderdommen.

Menn kan ikke planlegge livet sitt på denne måten. Det kan kun kvinner. En av tre norske menn har ikke barn ved fylte 40 år. Mens bare 14 prosent av kvinnene er barnløse ved samme alder. At minst dobbelt så mange menn som kvinner Ikke har barn, kan være en grunn til at mer enn dobbelt så mange menn som kvinner tar sitt eget liv. Det finnes ingen statistikk om barnløshet er en av årsakene til at menn begår selvmord oftere enn kvinner. Å gruble over en slik sammenheng, kan være fruktbart også for det ovennevnte utvalget.