«Fenomenalt»

Den jødiske filosofen Theodor W. Adorno er berømt for uttalelsen om at å skrive poesi etter Auschwitz er barbarisk.

Jeg tror at historien har motbevist denne tanken.

Kunsten, og kanskje mest av alt musikken, har vist seg å være et livsnødvendig medium for enkelt­menneskets svar på kollektiv umenneskelighet.

De tre verkene samlet på Det Norske Kammer­orkesters siste album er alle komponert i etterkant av ufattelige lidelser og ødeleggelser.

Albumet gir oss fremragende fortolkninger av noe av den viktigste musikken komponert for strykere de siste 400 år.

Gravøl for Tyskland

Første verk på albumet er «Metamorphosen» for 23 solo­strykere av den tyske komponisten Richard Strauss.

«Metamorphosen» uttrykker den 80-årige Strauss' sorg over å se sitt eget land i ruiner, både moralsk, kulturelt og materielt.

Strauss begynte på manuskriptet 13. mars 1945, dagen etter han hørte nyheten om at opera­huset i Wien var bombet.

Slutt­strek ble satt 12. april, 18 dager før Adolf Hitler møtte sitt endelikt i en bunker under Berlin.

Kort tid etter å ha fullført verket skriver Strauss i sin dagbok:

Den mest grufulle perioden i menneskehetens historie er over. En periode hvor et tolvårig regime av bestialitet, kunnskapsløshet og anti-kultur under de største kriminelle har ført Tysklands 2000-årige kulturelle utvikling til sin undergang.

Det skal sies at evnen til å sette prinsipper foran opportunisme aldri var Strauss' sterke side.

Fra 1933-35 var han president for nazistenes nyopprettede riksmusikkammer, først og fremst for å få sin egen musikk oftere fremført, til høyere royalties.

«Metamorphosen» er et verk hvor sorg og fortvilelse veksler med håp og fortrøstning. Mye av materialet er hentet fra den berømte sørge­marsjen i Beethovens «Eroicasymfoni», som siteres noterett i sluttaktene av verket.

Samtidig er dette alt annet enn en gammel manns sentimentale skriblerier. Den komplekse veven av 23 strykere gjør tvert imot «Metamorphosen» til et moderne verk.

Faktisk har uttrykket har noe ekstatisk over seg, som om den tyske romantikken yter sin siste kraft­anstrengelse før modernister som Stockhausen og Lachenmann utsletter ethvert spor av historien i sine verk.

Det Norske Kammerorkesters fremførelse av «Metamorphosen» under Terje Tønnesen er mesterlig.

De minste motiver pleies omhyggelig, samtidig som den overordnede dramaturgien suger meg inn i verkets lange buer.

På kanten av stupet

Sommeren 1960 var Dmitrij Sjostakovitsj i Dresden. Oppdraget var å skrive musikk til en film om de alliertes bombing av byen i februar 1945.

Bombingen var voldsom. Brann­infernoet drepte omtrent 25.000, de fleste av dem kvinner, barn og eldre.

Men det var ikke tanken på dette som plaget Sjostakovitsj disse dagene.

Sjostakovitsj hadde noen uker tidligere meldt seg inn i kommunist­partiet, etter press fra parti­ledelsen.

Det høres kanskje ikke så ille ut. Sjostakovitsj overlevde med nød og neppe Stalins utrenskninger på 1930-tallet. Han kom seg på beina igjen etter å ha blitt angrepet på nytt i av den beryktede Zjdanov i 1948.

Hva betydde et navn på et papir i denne sammenhengen?

Faktum er at Sjostakovitsj ble fullstendig knust av denne ydmykelsen. Han prøvde å rømme fra Moskva for å slippe unna. Han ravet rundt nattetid mens han mumlet Pusjkin-sitater om skjebne og drakk vodka rett fra flaska.

Krisen kulminerte denne sommeren i Dresden, hvor Sjostakovitsj i løpet av noen dager komponerer et verk som uttrykker hele hans raseri, desperasjon og sorg over ondskapen begått av Sovjet­regimet – både mot ham selv og det russiske folket.

Verket er hans Strykekvartett nr. 8, som har blitt kjent mest av alt i versjonen for kammer­orkester med tittelen «Kammersymfoni i c-moll».

Ifølge en av Sjostakovitsj' nærmeste venner var planen å begå selvmord med sovepiller etter å ha fullført verket.

Påstanden er omdiskutert, men enhver som hører dette verket med et minimum av innlevelse forstår at dette er lyden av en mann som klamrer seg til livet.

Ikke minst høres dette i Sjostakovitsj' utstrakte bruk av sitt musikalske anagram: tonene D-Ess-C-H (D-mitrij S-C-H-ostakovitsj).

Disse fire tonene er det første som høres i dype strykere, og går deretter som en rød tråd gjennom resten av verket.

Fremførelsen til Det Norske Kammerorkester balanserer på en knivsegg.

Den går til ekstremer karakter­messig, men er samtidig uhyggelig presis i samspillet.

De groteske elementene i den ironiske tredje­satsen tas helt til grensen, uten at uttrykket sklir ut i det vulgære og smakløse.

Musikalsk kanonskudd

Som et komisk intermesso mellom de ruvende verkene til Strauss og Sjostakovtisj har Det Norske Kammer­orkester, av alle ting, valgt et verk av Biber.

Og nei, vi snakker altså ikke om Justin Bieber, men derimot om 1600-talls­komponisten Heinrich Biber, en av de viktigste komponistene i Det tysk-romerske keiser­riket på 1600-tallet.

At Terje Tønnesen og hans musikere delvis går fullstendig bananas i dette verket er helt greit for meg, for Bibers «Battalia» (1673) er noe av det mest helsprø som noensinne har blitt komponert for strykere.

Andresatsen skildrer åtte fulle soldater som synger hver sin nasjonal­sang, i ulike tonearter, samtidig.

Folk den gangen må jo ha ledd seg i hjel av denne sinnssvake kakofonien. I selve slag­skildringen bruker kontra­bassisten papir under strengene for å imitere lyden av kanon­skudd.

Men det ligger et alvor under her.

Heinrich Biber ble født fire år før avslutningen av trettiårskrigen, en krig som utryddet halvparten av den voksne, tysktalende mannlige befolkningen.

Han tilbrakte sine formative år i et katastrofe­område. Siste sats av «Battalia» er en klage­sang.

Uro og håp

Det Norske Kammerorkester har laget et fenomenalt album som gir meg en sterk følelse av uro.

Samtidig gir albumet et håp om at det går an å lære av historien.

I en stadig mer usikker verden er dette en lærdom som føles påtrengende.