Vi var fosterforeldre for ei jente som nå er 18 år. Nå venter vi hver dag på at hun tar en dødelig overdose. Jenta trenger hjelp – men hvor fins den hjelpen?
Jeg leste innlegget om hvor mye samfunnet bruker på institusjonsplasser og behandling når barn og unge allerede har fått store utfordringer.
Som fosterforelder gjennom mange år kjenner jeg meg igjen i tanken om at vi må satse mer på forebygging. Men jeg sitter også igjen med et annet spørsmål:
Emilie mot verden
Hva gjør vi når varsellampene har blinket i årevis?
Hva gjør vi når fosterforeldre, lærere, helsepersonell og andre voksne ser at et barn strever, men opplever at hjelpen kommer for sent eller ikke er omfattende nok?
Jeg tenker på alle barna som bærer med seg traumer, utrygghet og vanskelige erfaringer lenge før de kommer til behandling eller institusjon. Mange av disse barna har voksne rundt seg som kjemper hver eneste dag for å gi dem trygghet og tilhørighet.
Vi snakker ofte om kostnadene når et barn havner i institusjon. Kanskje burde vi også snakke mer om kostnadene ved å ikke lytte til dem som kjenner barnet best mens det fortsatt er tid.
For bak hvert tall finnes et barn.
Bak hvert barn finnes det ofte foreldre, fosterforeldre, besteforeldre, lærere og andre som har forsøkt å rope varsko lenge før krisen ble akutt.
Dette handler ikke om skyld.
Det handler om å spørre om vi er gode nok til å fange opp barna tidlig, lytte til dem som står nærmest, og gi riktig hjelp før problemene vokser seg store.
For når et barn først havner i alvorlig rus, psykisk sykdom eller utenforskap, er det ikke bare samfunnet som betaler prisen.
Det gjør barnet også.
Og familien som elsker barnet.
Kanskje er det der vi må starte samtalen.








English (US)