Flere ganger har jeg blitt hysjet på

Så snur en godt voksen dame seg, like gammel som meg, tipper jeg, og skriker mot oss: «Stille!» Klokka er 08:34.

Vi ble stille. Ikke fordi vi gjorde noe galt, men fordi vi kjente på en slags skam som kommer av disse skjulte reglene. De uskrevne. De som sier at samtale i offentligheten er støy. At nærhet er forstyrrende. At det å være menneske sammen, er en slags krenkelse for andres stillhet. Skammen bar jeg hele dagen. Frem til nå. Jeg skal ikke være stille. Jeg skal si fra!

Jeg har kjent på disse reglene siden jeg kom fra Frankrike til Norge i 1989. Flere ganger har jeg blitt hysjet på – ikke fordi jeg var høylytt, men fordi jeg snakket med den som satt ved siden av meg. Og jeg snakker ikke om å «kringkaste» en samtale eller lage støy. Jeg snakker om det enkle: å være mennesker sammen. Men det latterliggjøres. Det nevnes at «det å være norsk» er å ikke være forstyrrende. Som om nærhet er en krenkelse. Som om stillhet er viktigere enn tilhørighet.

Aldri før har det vært så trykkende som nå – for meg, en voksen kvinne med voksne barn og barnebarn. Jeg bærer fortsatt drømmen om et varmere samfunn. Et samfunn hvor de små, spontane hverdagsmøtene får leve, ikke skammeliggjøres. Møtene som kan skape evigvarende gode minner.

Men i stedet ser jeg hvordan det nære og menneskelige ofte skyves til side. Hvordan det som gir livskraft og fellesskap – en hånd på skulderen, et vennlig blikk eller en uformell samtale – blir sett på som forstyrrende, unødvendig eller til og med uønsket.

Jeg drømmer fortsatt. Om et arbeidsliv og et samfunn hvor vi tør å være hele mennesker. Hvor omsorg, livsfaser og helse ikke er individuelle byrder, men felles nærvær.

Et samfunn hvor vi prioriterer gode samtaler fremfor podkast og serier, scrolling på mobilen og sosiale medier-livene våre… Hvor den trykkende stillheten bidrar til polarisering med sin manglende nysgjerrighet og vennlighet.

For i en tid hvor ensomhet er en folkesykdom, når selvmordstallene stiger og utenforskap vokser til skremmende høyder, har vi ikke råd til å sitte stille. Ikke stille som i rolig, men stille som i fraværende. Som i frakoblet. Som i taus.

«Kulturen spiser psykisk helse til frokost.» Det er en brutal sannhet. Vi har gjort det normale unormalt. Vi har gjort det menneskelige til et forstyrrende element. Vi har glemt at samtale er omsorg, og at stillhet ikke alltid er fred.

Det handler ikke om å skrike til hverandre. Det handler om å få lov til å snakke sammen. Å få lov til å være til. Å få lov til å være menneske som hilser, smiler og snakker litt sammen, også på bussen.

For det starter der. I måten vi forholder oss til verden på. I blikket vi gir hverandre. I valget mellom å se eller overse. I hvordan vi tolker stillhet – som respekt eller som avstand.

Det starter i de små øyeblikkene: Når vi velger å smile, eller lar være. Når vi tør å spørre «Hvordan har du det?» og faktisk vente på svaret. Når vi lar nysgjerrighet vinne over frykt, og medmenneskelighet over avstand.

For kulturen er ikke bare noe vi lever i. Den er noe vi skaper, hver dag. Gjennom våre handlinger, våre ord og vårt fravær. I hverdagsnærvær.

Og hvis vi vil endre den, må vi begynne med oss selv. Med måten vi møter hverandre på. Og kanskje, hvis vi tør, kan vi spise noe annet til frokost enn vår egen psykiske helse.

Så hvem skal du snakke med i dag? Jeg håper du treffer akkurat meg. Eller noen som ser deg. Eller noen du tør å snakke med – ikke bare til.