Flere ungdommer har sagt til meg at det «ikke er noen igjen» i storefri

Er det egentlig utviklende å gå hjem i storefri og sitte alene foran en skjerm? spør innleggsforfatteren. Illustrasjonsfoto: Emilie Holtet, NTB

Flere ungdommer har sagt til meg at det «ikke er noen igjen» i storefri.

Som helsesykepleier i Oslo-skolen møter jeg barn og ungdom hver eneste dag. Jeg snakker med dem om trivsel, vennskap, psykisk helse og alt som hører oppveksten til. Et fenomen jeg har lagt merke til, er at ungdom har færre sosiale arenaer enn før. Ikke fordi skolene fjerner dem, men fordi elevene selv forlater dem – ofte med de voksnes aksept.

På de skolene jeg har erfaring med, ser jeg et mønster som bekymrer meg. Store grupper av elever går hjem eller forlater skoleområdet i storefri. På enkelte trinn kan for eksempel nesten hele guttemiljøet være borte fra skolegården i den eneste lange pausen de har sammen. Mange sier at de går hjem for å game, slappe av eller sitte med mobilen, ofte alene.

Dagens viktigste sosiale rom

Intensjonen bak ordningen som lar dem gå hjem i storefri, er helt sikkert god. Likevel tror jeg konsekvensene er mindre gjennomtenkte enn vi kanskje liker å tro.

Friminuttet er nemlig ikke bare en praktisk pause mellom to fag. For mange elever er det dagens viktigste sosiale rom. Det er her de øver på å ta kontakt, løse uenigheter, finne tilbake til hverandre etter en krangel, tåle små avvisninger og bli kjent med både nære venner og dem de ellers ikke møter så ofte.

Slike erfaringer kan virke trivielle, men de bygger trygghet, robusthet og sosial kompetanse – kvaliteter ungdom trenger mer enn noen gang.

Hverdagen blir fattigere

Når skolegården gradvis tømmes, mister elevene denne treningsarenaen. Flere ungdommer har sagt til meg at det «ikke er noen igjen» i storefri, og at det dermed heller ikke er noe å gjøre.

Skolehverdagen blir stille og for noen også litt ensom. Selv korte øyeblikk av lek, latter eller uorganisert aktivitet forsvinner, og det er vanskelig å unngå å tenke at hverdagen blir fattigere av det.

Jeg har ingen negativ holdning til gaming i seg selv. Mange ungdommer finner fellesskap og glede gjennom digitale spill. Men gaming i skoletiden – alene hjemme med døren lukket – gir en helt annen form for kontakt enn den man får i møte med andre mennesker i skolegården.

I friminuttene får man erfare hvordan det er å være del av en gruppe, hvordan man håndterer at ting ikke går som man vil, og hvordan man kan prøve på nytt – kvaliteter som er viktige for både sosial og psykisk utvikling.

Øyeblikkets behov

Det er forståelig at elever velger løsningen som føles enklest og mest komfortabel. Det ville de fleste gjort. Men nettopp derfor trenger 13–15-åringer tydelige rammer og voksne som tør å ta beslutninger som kanskje ikke nødvendigvis er populære.

Ungdommene er i en fase der de fortsatt er barn i utvikling, og der valgene de tar, ikke alltid er styrt av langsiktig nytte, men av øyeblikkets behov. Med andre ord: Frihet uten rammer kan fort gjøre dem mer ensomme, ikke mer selvstendige.

For noen elever er skolegården dessuten den eneste arenaen de har tilgang til jevnaldrende på. Ikke alle har mulighet til å delta i organisert idrett eller kulturaktiviteter. For disse ungdommene kan friminuttene være avgjørende for å oppleve tilhørighet.

Når store deler av klassen går hjem, risikerer vi at enkelte står igjen helt alene – både fysisk og sosialt.

At sosiale fellesskap i ungdomstiden blir et privilegium for dem som har fritidsaktiviteter og allerede etablerte nettverk, bør bekymre oss alle.

De voksnes ansvar

Jeg ønsker ikke å moralisere eller å rette pekefingeren mot barna. De gjør som barn alltid har gjort: De velger det som virker lettest og mest behagelig. Det er vi voksne som må stille spørsmålene.

Er det egentlig utviklende å gå hjem i storefri og sitte alene foran en skjerm? Eller er det mer verdifullt å bli værende på skolen, være sammen med andre, gripe små muligheter til sosialt samspill, diskutere, prøve og feile og kanskje ta del i et fellesskap som ikke alltid er friksjonsfritt, men som gir viktige erfaringer?

Dette er ikke et spørsmål om nostalgi, selv om jeg så smått begynner å trekke på årene selv. For meg, både som far og helsesykepleier, handler det om å forstå at sosial læring ikke er en tilleggskomponent i barn og unges liv – det er selve fundamentet de bygger videre på. Derfor håper jeg at både skoler, foresatte og fagfolk kan ta en ærlig diskusjon om hvorvidt dagens praksis faktisk støtter ungdommene våre i den utviklingen vi ønsker for dem.

Ungdomstiden kommer ikke tilbake. De erfaringene ungdom gjør sammen med andre nå, former dem i lang tid fremover. La oss ikke redusere tilgangen til arenaer der de får nettopp disse erfaringene. Det skylder vi dem.