Folk har levd av laksen i Repparfjorden i hundrevis av år. Hvilket annet valg har vi enn å aksjonere?

Under lyset fra anleggsmaskinger og gruveinngangen lenket vi oss til hverandre og blokkerte arbeidet i 11 timer, til vi ble fysisk fjernet av politiet.

Repparfjorden ligger i Hammerfest kommune. Rammet inne av fjell, som farges oransjerøde om høsten, og trær, som kroker seg i alle retninger, som konsekvens av været. Vær som enhver søring vil se på med skrekk, men som en lokal på Skaidikroa forteller meg bare er barnemat. Her skal Nussir ASA dumpe 30 millioner tonn giftig gruveslam.

Jeg har ingen kjærlighet for Repparfjorden. Hvorfor skulle jeg det? Jeg er ikke oppvokst her. Jeg har ingen tilknytning til den. Skal jeg være ærlig med meg selv så har jeg pakket sekken, reist opp til Finnmark, og sovet i lavvo i over en uke, kun av prinsipp. Fjorder er ingen avfallsplass.

Nei, min tilknytning til Repparfjorden er indirekte. Nabofjorden til der jeg er vokst opp er Jøssingfjorden. En skrekkhistorie fra norsk naturforvaltning på 60-tallet. Den gangen vi fortsatt la ting på den blå hylle. Da et gruveselskap, maken til Nussir ASA, fikk tillatelse til å dumpe alt slammet sitt på fjorden, og det gjorde de i over 20 år. Konsekvensene er slik man skulle forvente. Havbunnen ligner heller månen enn det den engang var. Den er død, og utslippstillatelsen var dens dødsdom.

Repparfjorden er en nasjonal laksefjord. Den har folk levd av i hundrevis av år, og er trolig den eneste grunnen til at noen engang bosatte seg her. Nussir-fjellet har vært reindriftsområde i generasjoner, sier en reineier, som over en kopp kaffe forteller hvordan det føles å bli arrestert og bært bort fra ditt eget land. Hvilken rett har vi til å ta de ressursene mennesker har levd på i generasjoner, og ødelegge dem for de som kommer etter oss?

Når vi aksjonister tar oss inn på anleggsområdet kl 04 på lørdag er det ikke med lett hjerte. Jeg har flink pike-syndrom helt opp til halsen, og hater å være til bry. Hater å være kriminell. Men hvilket annet valg har vi? Hvilket annet valg har medaksjonisten min, som er samisk, og har sett kulturen bli tatt fra ham bit for bit? Vi har prøvd alt annet, og nå er gruva i gang. Det må jeg stoppe.

Det er derimot noen som har et annet valg. Noen som har blitt frelst med folkets tillit til å gjøre det beste for Norge. Så når utslippstillatelsen til Nussir fyller 10 år i januar, og valget til våre folkevalgte blir så lett som et enkelt ja eller nei. Da sitter det en spent gjeng på Skaidikroa og venter. Sammen med aksjonister fra alle kriker og kroker i landet. Skal Repparfjorden få leve?

PS: Vi er forresten på utkikk etter ny campingvogn!