For en neve rubler

Alt annet ved den tidligere norske landslagsmålvakten i ishockeys overgang til russisk ishockey kan faktisk ikke betegnes som annet enn forkastelig.

Den tidligere keeperhelten Henrik Haukeland svikter ikke bare norsk ishockey og norsk idretts prinsipper.

Han fjerner også mye av glansen av samtlige av de sensasjonelle norske bronsemedaljene fra VM i Sveits.

Ikke fordi resten av lagets prestasjoner ikke står igjen som like heltemodige, men fordi veien til nasjonal anerkjennelse har vært så lang og vanskelig for hele ishockeysporten.

Nå er det denne overgangen som overtar altfor mye minneplass når man skal se tilbake.

Reaksjonene er da også sterke i Ishockey-Norge etter at russiske Traktor Tjeljabinsk kjøpte Haukeland ut av kontrakten med tyske Straubing.

Selvsagt er de det.

Men også der er det delte meninger.

Tidligere landslagskollega Andreas Martinsen, sier til NRK at dette er noe Haukeland har fortjent etter å ha jobbet hardt hele livet.

Tydelige signaler fra idretten

Under ishockeypresident Tage Pettersen har norsk ishockey vært meget tydelig på sin fordømmelse av Russland og deres «spesialoperasjon», som president Putin konsekvent omtaler det, i Ukraina.

Ishockeyforbundet var derfor veldig tydelige på at landslagskarrieren til Haukeland er over.

Det samme konkluderte Ståle Solbakken raskt da tidligere landslagsaktuelle Mathias Normann fortsatte karrieren i Moskva. Normann har aldri kommet tilbake.

En propagandaseier for russerne

For russerne er Haukelands overgang en større propagandaseier enn noen ønsker at det skal være.

Jeg har merket det selv. Bronsemedaljene i VM var knapt hengt rundt halsen på de norske ishockeyheltene før tydelig engasjerte russiske medier begynte å ta kontakt for å få norske reaksjoner på ryktene om at målvakt Henrik Haukeland var på vei til KHL, som den russiske ishockeyligaen heter.

Jeg nektet å tro det var sant.

Og tok grundig feil.

Denne overgangen blir brukt for alt den er verdt for å vise at den vestlige motstanden mot Russland sprekker opp.
Vel er russerne på vei tilbake i internasjonal konkurranse i flere sporter.

Men å velge si ja til å spille i Russland er likevel noe helt annet.

Vi skal være glade for at vi lever i et noenlunde fritt land. Den gleden er det definitivt ikke alle russere som føler på under Putins autokratiske regime.

Ukrainerne betaler på sin side prisen for å ville være frie hver eneste dag. Og den prisen er høyere enn noen av oss kan fatte.

Traktorer til besvær

Henrik Haukelands nye klubb heter altså Traktor Tjeljabinsk. Den ble oppkalt etter en fabrikk som ble grunnlagt under Stalin. I dag produserer den motorer til krigsmateriell som brukes på slagmarken i Ukraina. Allerede i 2023 ble den sanksjonert av både USA og Ukraina.

Klubbpresident Aleksej Teksler er også politiker og har lenge hatt en mektig posisjon i Russlands energisektor. Teksler er sanksjonert av flere land for sitt bidrag til den russiske krigsindustrien.

Det er en del av pengene han og fabrikken tjener på krigen som nå blir investert i den norske målvakten.

Særlig mye annet kan det ikke ha vært. At Haukeland ikke fikk oppfylt drømmen om NHL-spill og måtte finne andre muligheter er forståelig.

Men etter VM-suksessen er det åpenbart at han ville hatt andre muligheter.

Ingen politikk, ingen prinsipper

Haukeland har også allerede adoptert den foretrukne russiske idrettsdoktrinen med å si man ikke vil snakke om politikk.

For hva skulle Haukeland sagt, annet enn at penger er mye viktigere enn prinsipper?

Det får han nå nye venner av i Russland, atskillig færre i sitt hjemland Norge.

Norge er fortsatt et land der man på godt og vondt kan gjøre stort sett som man vil.

Dette inkluderer da å si ja takk til det som ifølge russiske medier skal være 55 millioner rubler, som omregnet til vår valuta blir ganske nøyaktig 30 sølvpenger.