For mange er din død lite glimt av en mulig fremtid

Men hvilken verdi hadde livet ditt, når en hel generasjon nå feirer din ende?

Ali Khamenei er død. En mann som i flere tiår har vært selve symbolet på et regime som har kontrollert, straffet og kneblet sitt eget folk.

Du var en maktsyk leder, en tyran som var villig til å styre over asken av sitt eget folk.

La oss snakke om hva du etterlot deg.

Du skapte et samfunn bygget på frykt og straff. Likevel klarte du aldri å knekke menneskene du forsøkte å kontrollere. Tvert imot, Frykten du spredte, ble til mot.

Unge kvinner tok av seg hijaben i gatene.

Mennesker sang, danset og protesterte vel vitende at de går inn i sin egen død.

Til tross for vold, fengsling og død, sluttet de aldri å si ifra.

Du forsøkte å stenge et folk ute fra omverdenen.

Men du klarte aldri å stoppe dem.

Kvinner i Iran har blitt slått ned for å vise håret sitt.

Unge mennesker har blitt fengslet for å rope etter frihet.

Familier har mistet sine barn fordi de våget å stå imot.

Selv sang og dans har blitt møtt med døden.

Dette handler ikke om glede over død.

Det handler om håp.

Et håp om at et regime som har torturert, fengslet og drept, en dag vil miste sitt grep.

Regimet står fortsatt. Kampen er ikke over.

Men for mange er din død et symbol, et vendepunkt, et lite glimt av en mulig fremtid.

Så ja, jeg sier det rett ut Din ende er en vakker dag.

Ikke fordi død i seg selv er vakkert men fordi slutten på undertrykkelse alltid bærer med seg et håp om noe nytt.

Et håp om at unge jenter i Iran en dag kan gå ute uten frykt.

Et håp om at mennesker kan snakke fritt uten å bli straffet.

Et håp om at kjærlighet, frihet, verdighet og religions frihet ikke lenger skal være noe man må kjempe for men noe man får lov til å leve i.

Dette er ikke en feiring av død.

Det er en påminnelse om liv.

Og kanskje, bare kanskje, er dette begynnelsen på noe bedre.

Åpen

Åpen