For mange kokker, for mye søl

Det er faktisk synd på Rúben Amorim.

Portugiseren var en av de verste trenerne i Manchester Uniteds nyere historie. Den håpløse 15.-plassen i mai var lagets svakeste plassering siden nedrykket i 1973–74.

Men Amorim hadde i det minste en klar plan for hva han ville.

Det er mer enn man kan si om Uniteds sportslige ledelse.

For mange sjefer

Idéen til Uniteds medeier Jim Ratcliffe er god.

Han vet at de beste klubbene har et par direktører som setter en visjon for hvordan laget skal spille. Så finner de en trener som deler denne visjonen. Enkelt og greit.

Men United har for mange som skal bestemme denne visjonen.

De har en daglig leder (Omar Berrada) og en sportsdirektør (Jason Wilcox), som har hovedansvaret. Men så har de i tillegg en sjef for rekruttering (Christopher Vivell). Og en medeier med sterke meninger (Jim Ratcliffe).

Dessuten er to klubblegender (Alex Ferguson og David Gill) med i styremøter, selv om de forlot sine roller som manager og daglig leder for mer enn 12 år siden. Ofte sitter Ferguson på tribunen like bak direktørene.

Om alle disse hadde vært enige, kunne prosessen fungert.

Men ifølge troverdige britiske medier har de ulike meninger om hvordan United skal spille.

Visste hva de fikk

Da United ansatte Amorim i november 2024, visste de følgende:

1. Han spiller 3-4-3 i hver kamp.
2. Han er emosjonell, og sier det han føler, ofte offentlig.
3. Han har sagt at han har mest til felles med trenere som først og fremst hindrer motstanderen i å score mål. Sporting-laget som han først vant ligaen med i Portugal, scoret få mål, men slapp inn enda færre.

Da United valgte ham, burde hele den sportslige ledelsen vært overbevist om at Amorim, med alle sine styrker og svakheter, var riktig valg.

De burde vært klare på at spillestilen hans var offensiv nok for United. At 3-4-3 kunne ta dem til tittelen, selv om bare Chelsea har vunnet Premier League med dette systemet (i 2016-17).

Men nå kommer det frem hvor mange ulike meninger de hadde.

Selv ikke paven kan rikke på Amorim

Det var Berrada som ville ha Amorim. Wilcox var skeptisk: han likte best 4-3-3.

Også Ratcliffe ville spille med fire forsvarere.

United hadde en annen direktør, Dan Ashworth, som også var skeptisk til Amorim. Han ønsket en trener som var mer fleksibel taktisk, og som hadde erfaring fra Premier League.

United hentet altså en trener med en fast formasjon som flere ledende skikkelser ikke likte.

Ifølge The Guardian hadde Berrada og Wilcox et inntrykk av at Amorim kom til å bli mer fleksibel med hensyn til formasjonen etter hvert. I stedet sa Amorim at selv ikke paven kunne få ham til å bytte system.

Denne sesongen, skriver nettsiden The Athletic, skal Ratcliffe ha foreslått at Amorim kunne bruke angriperen Bryan Mbeumo som vingback. I september skal David Gill ha lurt på hvorfor Amorim vraket så mange av vingene.

Offentlig støttet United Amorim. Ratcliffe sa at han skulle få tre år på seg, og i sommer ga de ham spillere verdt nesten 3 milliarder kroner.

Men sist fredag hadde Amorim et ampert møte med Wilcox.

Sint og uenig

Ifølge avisen The Times og The Athletic foreslo Wilcox at Amorim skulle bytte til en formasjon med fire bak.

Grunnen var at Amorim for en gangs skyld hadde prøvd fire bak mot Newcastle, og vunnet, men så gått tilbake til 3-4-3 mot Wolves, og spilt uavgjort.

Wilcox hadde også fortalt Amorim at United ikke kom til å kjøpe en midtbanespiller i januar, selv om Amorim ønsket forsterkninger.

Amorim skal ha blitt rasende på Wilcox.

Han følte at han ble fortalt hvordan han skulle gjøre jobben sin, og at han ikke ble støttet på overgangsmarkedet. I helgen fortalte han pressen at han var lagets «manager», selv om jobbtittelen hans er «hovedtrener».

Amorim sa også at speiderne og sportsdirektøren (altså Wilcox) måtte gjøre jobbene sine, og så skulle han gjøre sin. Han ba i praksis om å få fyken.

Det handlet altså ikke bare om resultater, men om uenighet om formasjon og overganger.

Noe som virket fryktelig unødvendig.

Tegn til fremgang

Spesielt siden Amorim faktisk hadde forbedret United.

Laget lå på sjetteplass før ukens runde, tre poeng bak fjerdeplassen. Bare Arsenal og Manchester City hadde scoret flere mål. Avisen The Independent skriver at flere rivaler har fått mer respekt for United, og føler at laget var i ferd med å klaffe.

Situasjonen er typisk for Uniteds nye regime.

Siden Ratcliffe ble medeier, har de store avgjørelsene ført til kaos. Først var det situasjonen rundt Erik ten Hag i 2024, da United først kontaktet kandidater bak hans rygg. Da han vant FA-cupen, nølte de i flere uker, og så beholdt de ham likevel. Fem måneder senere ga de ham sparken.

Samtidig hentet de Dan Ashworth, som Ratcliffe kalte en av de beste sportsdirektørene i verden. Fem måneder senere forlot Ashworth klubben. Avisen The Guardian skrev at han følte seg utelatt fra de store avgjørelsene.

For mange stemmer. For mange meninger.

Det var ikke plass til flere.

Ikke som i City

Ironisk nok manglet United lenge sportsdirektører.

Ratcliffe skulle fikse det ved å hente kompetanse fra City, der både Berrada og Wilcox har jobbet. Igjen var tanken god.

Forskjellen er at City ble bygget opp av Pep Guardiola, Ferran Soriano og Txiki Begiristain, tre menn fra samme land (Spania) som hadde jobbet i samme klubb (Barcelona). De var venner. De så fotball på samme måte.

I Liverpool forenes alle av en klokkeklar tro på bruk av analyse og statistikk, fra treneren og helt opp til eierne.

Hvilke idéer har Uniteds ledere til felles?

Det finnes en grov plan om å spille offensiv fotball, men utover det ser Ratcliffe ut til å ha hentet folk fra ulike klubber, samlet dem i et rom, og håpet at de skal bli enige. Samtidig har han kommet med meninger selv.

Med klarhet hadde Amorim kanskje fortsatt vært trener. Nå må United igjen begynne på nytt.

Denne gangen må de bli enige om hva de faktisk vil ha.