For noen av oss gjør det vondt

Vi har tatt innover oss at vi er natur, og kjenner på en sorg når noe av oss forsvinner. Den australske filosofen Glenn Albrecht har kalt denne følelsen «solastalgia».

Begrepet består av to deler: «solacium» som er latinsk for komfort og «algia» som er gresk for smerte. Jeg tenker begrepet er en god samlebetegnelse på den sorgen og smerten noen av oss kjenner på når landskapet rundt oss er i rask endring.

Det er ikke så lett å sprenge landskapet tilbake til utgangspunket, og det er skremmende å se hvor lite ydmyke vi er overfor store landskapsendringer. De siste tiårene har vi bygget ned masse natur (NRK/SSB), og hvis en ser litt utover en valgperiode på 4 år, så er det åpenbart at dette ikke kan fortsette.

I Kristiansand har vi (dessverre) mange eksempler. Store områder øst for byen er sprengt flate til boligbygging. Det samme gjelder nær sjøen ved Langenes. Et boligfelt (Kossevigåsen) ble til og med sprengt ned uten at det var solgt en eneste tomt! I 2025 bør vi slutte med dette, selv om det særlig på næringsområder, fortsatt er slik at kommunene konkurrerer seg imellom for å tiltrekke seg aktører. Da sprenges tildels store araler ned for å være «klare».

En annen ting er gamle reguleringsplaner som «plutselig» kommer til anvendelse. Nå senest til næring i Holskogen i Vågsbygd (fra 2009).

I løpet av høsten blir det spennende å følge planene i Nodeviga. Her kommer det nytt museumsbygg som ble regulert i 2008. Fremdeles finnes det ikke detaljer om hvor mye som må sprenges ut, men for de som er kjent i området virker det som et stort inngrep. De fleste tenker at nytt formidlingsbygg skal erstatte tidligere Sjøsport. Ved å se litt nærmere på tegningene fra Helen & Hard, så er nok fakta ganske annerledes. Der Sjøsport sto blir det en åpen plass, og så sprenges/bygges nytt museum inn i fjellet helt over til veien bak Vaktbua. I areal dreier det seg om et bygg som er på 3200 kvadratmeter. Dette er i dag et svært bynært grøntområde som utgjør en buffer mellom Odderøyas kulturaktiviteter og bysentrum. I 2028 blir dette historie, og neste buffersone blir avgrenset av idrettsplassen og lekeplassen bak kanalbyen.

I perioden fra 2008 til i dag har det vært flere kommune- og Stortingsvalg, og mange nye kristiansandere har kommet til. I denne spesifikke saken om Nodeviga er det fortsatt et stort flertall for bygging, og etter at finansiering kom på plass - så er det veldig få som har stilt spørsmål. Jeg håper likevel at vi kan tenke nytt rundt hvordan vi bygger i terrenget. Skal vi følge (respektere) landskapet, eller skal vi sprenge det? Dette er to vesensforskjellige måter å bygge på. Bærekraft handler ikke bare om selve bygget, men også om landskapet det bygges i. Futurebuilt-standarden ser ut til å fange opp noe av dette, og den ble etablert i 2020. Nytt museumsbygg skal sertifiseres etter denne standarden, og da vil sprengning og nedbygging av natur gjøre sertifisering vanskeligere. Kunnskapsgrunnlaget er vesentlig endret.

Når vi ikke bruker såkalte «gråområder» (tidligere bygde nedbygde områder), så ødelegger vi leveområdet til noen andre (other than human). Vi er ikke alene her. Vi er dypt sammenvevd med både dyr, planter og landskap. Noen av oss kan til og med kjenne på en inderlig økologisk kjærlighet til hele denne komplekse veven.

At vi (foreløpig) er skremmende få som tar innover seg et slikt økosentrisk perspektiv, gjør ikke sorgen mindre. Snarere større. Den kobler seg på en ensomhet som forsterker sorgen. Maktesløsheten over at det er så vanskelig å formidle dette gjør det tungt, og økosorggrupper er nå etablert flere steder i landet. Når det går så lang tid fra vedtak til utbygging gjør det også noe med demokratiet, og tiltroen til demokratiske prosesser. Det er mye vi tenkte var helt greit for noen tiår siden, som ville vært veldig rart i dag.

På lengre sikt er jeg dessverre redd for at jeg får følge av mange flere som kjenner på «solastalgia». Allerede i 1946 så australske Elyne Mitchell sammenhengen mellom psykisk helse

og landskapsendringer. Kanskje er den raske endringen av landskapet rundt oss også en del av den psykiske uhelsen vi opplever på samfunnsnivå?

Akkurat som vi trenger rom og et hjem, gjelder det også de vi er her sammen med. Altså dyr, planter og landskapstyper. Biologen Edward O. Wilson har skrevet en bok om at vi må sette av 50% til natur. FNs naturavtale oppgir 30% av arealet. Vi må trekke i bremsene når det gjelder forbruk av areal. Både lokalt, men også på alle andre nivåer. Både i havet og på land.

Dessverre tror jeg det er for lite påtrengende for de fleste i 2025. Så denne valgkampen går nok utenom solastalgia. Men, ettersom tiden går - så vil det bli tydeligere at mer og mer politikk også er eksistensiell. Ren luft og rent vann er ingen selvfølge. Heller ikke sunn mat. Areal er en gitt størrelse. Et sted på veien går ofte utvikling over i innvikling eller avvikling.

I 2125 vil nok ganske mye se annerledes ut. Er vi villige til å ofre noe i dag for at de som lever da skal ha en bedre hverdag? Godt valg!