Foreldre må gjøre hva de kan for å holde barna unna den livsfarlige anoreksien

DEBATT: Stadig flere unge får anoreksi. Barn som begynner å tulle med maten må stoppes! De skal spise vanlig mat, og de har ikke lov å slanke seg. Foreldre må kreve at barna spiser sammen med resten av familien.

Overlege Christoffer Annerstedt ber foreldre om å følge med på barnas matvaner for å unngå at de får den livsfarlige sykdommen anoreksi. På dette bildet fra 2022 står han sammen med overlege Lotte Hansgaard. Foto: Jon Ingemundsen

Jeg er overlege på en sengepost for ungdom i psykisk helsevern. Jeg jobber med å hjelpe de aller sykeste ungdommene og flere og flere av dem har alvorlig anoreksi.

Anoreksi er en alvorlig sinnslidelse. Det er et viktig begrep for å forstå hvilke konsekvenser sykdommen kan få og hvilke tiltak vi som helsepersonell er forpliktet i henhold til lovverket å opprettholde. Det er den psykiske lidelsen som har størst skadepotensial. Anoreksi er det farligste du kan få av psykiske lidelser. Hvor hardt og ødeleggende sykdommen rammer familier og pårørende er tragisk.

Selvdestruktiv atferd

Kort fortalt er årsakene til anoreksi mange. Forskning peker tydelig på at moderne påfunn som sosiale medier og kroppsfokus setter særlig unge jenter i en meget sårbar posisjon. En dypere rotet årsak er at vi alle mennesker er skrudd sammen sånn at vi er svært opptatt av sosiale sammenhenger for å overleve, og det finnes sterke biologiske årsaker til at vi både tåler sult i perioder og at anoreksiens selvdestruktive atferd kan utvikles når sulten har nådd en viss grense.

Dette sitter i kroppen vår og har utviklet seg evolusjonært under flere hundre tusen år. Samfunnet har aldri i menneskehetens historie utviklet og endret seg så raskt som det har de siste tiårene. Endringene påvirker barn og unge hardest. Anoreksi kan også begynne som et språk for kontroll. Hvis verden og livet oppleves ut av kontroll, kan jeg i hvert fall ta kontroll over maten og kroppen min.

Den fryktelige, men nødvendige tvangen

Dette får katastrofale konsekvenser. Vi ser en generell økning i antall unge med psykiske lidelser som er enorm. Vi ser en økning i unge med anoreksi som er enda større. De er flere, yngre og sykere. Økningen de siste ti årene er på langt over hundre prosent, ifølge flere gode undersøkelser. 

Den jobben jeg og mine kollegaer gjør er som sagt med de sykeste. De som ikke klarer å spise selv og som mener at de fint kan veie 30 kilo, selv om de er 17 år og 166.8 cm, noe som er en norsk gjennomsnittlig høyde for kvinner.

Vi har lov å bruke tvang for å sikre at de får i seg ernæring og tar igjen vekten som er tapt. Det er noe av det drøyeste jeg gjør som lege, og det skjer aldri lettvint. Det kan innebære at seks voksne sykepleiere må holde en svært undervektig ungdom fast for å sette sonde med ernæring fire ganger i døgnet. Mens ungdommen skriker i fortvilelse, sparker og biter. Kanskje må ungdommen holdes i en time etterpå for å forhindre at den stikker fingrene i halsen og kaster opp. Dette er livet til flere av landets ungdommer, og de blir flere.

Sykdommen er et monster

Anoreksi er et relasjonelt monster. En demon som tar over en uskyldig og ofte svært oppegående ung person. Disse metaforene minner om historiske beskrivelser av galskap og besittelser som opp gjennom tiden har rammet unge, oftest jenter, i flertall. For å overvinne denne demonen holder det ikke med en god gammeldags demonutdrivelse. Det som må til, er at vekten normaliseres og at den holdes normal over lang tid.

Vi ser at sykdommen holder et jerngrep om atferden og tankene til pasientene selv etter 9–12 måneder med normal vekt. Vekta må opp. Det er behandlingen. Familiebasert terapi anses som beste behandling. Dette er avhengig av at foreldre står i veldig mye og det er svært tøft. Samtaleterapi kan hjelpe hvis du er motivert for det. Medisinering kan noen gang hjelpe litt. De store positive endringene kommer gjerne som x-faktorer. Noe helt utenfor det helsevesenet bidrar med. En endring i nære relasjoner. Krav fra foreldre eller kjæreste. X-faktorene kan være så mangt.

Ikke vent til vekttapet er blitt stort

Jeg ønsker ikke flere pasienter med alvorlig anoreksi på sengeposten der jeg jobber. Men forskning og klinisk hverdag viser at de kommer. Derfor ber jeg alle dere foreldre der ute: Barn og ungdommer som begynner å tulle med maten må stoppes, fordi det er livsfarlig. Våre barn må ikke få lov til å sitte på telefonen sin i timevis og grave seg ned i kaninhull og sosiale medier der algoritmeformede glansbilder om kropp og mat hjernevasker dem.

Våre barn skal spise sammen med resten av familien. De skal spise vanlig mat, og de har ikke lov å slanke seg. De skal konfronteres med slik atferd, med en gang. Det finnes god hjelp å få tidlig, fra helsesøstre, fastleger, kommunale tjenester og BUP. Veien ut av sykdommen har sitt fundament i de nære relasjonene. Ikke vent til vekta er gått ned flere kilo. En spiseforstyrrelse går ikke bare over av seg selv. Den blir ofte kronisk og mange ganger svært farlig. Vi har som samfunn og som foreldre ikke tatt dette inn over oss.   Det må vi gjøre nå.