Foreløpig ser det ut som Trump tjener som Putins nyttige idiot

Presset har så langt vært klart størst på Kyiv. Ukraina har strukket seg langt, men Russland trekker føttene etter seg og bremser fremdriften i samtalene gjennom å stille stadig nye krav og betingelser. Hos Putin synes fortsatt viljen til krig å være sterkere enn ønsket om våpenhvile og fred.

Kanskje kan samtalene denne uken være små steg på veien mot en våpenhvile og – i det fjerne – en form for fred. Samtidig er det usikkert hva slags rolle USA ser for seg i oppfølgingen av en våpenhvile eller fredsavtale. Trump har flere ganger sådd tvil om USAs støtte til Ukraina. Han har heller ikke gitt signaler om troverdige sikkerhetsgarantier. Parallelt undergraver den amerikanske presidenten bånd mellom Europa og USA og setter samarbeidet i Nato under sterkt press. Slik bidrar Trump til det som kan bli en russisk diktatfred i Ukraina.

Hva ligger på bordet av russiske krav og posisjoner i samtalene som pågår? Vi kjenner ikke detaljene, men det er grunn til å tro at de er et ekko av ultimatumet som ble stilt til Nato og USA i desember 2021. Russland krevde da en garanti om at Ukraina aldri skulle bli medlem i Nato og at alliansen skulle stanse ytterligere utvidelser østover. Nato måtte trekke tilbake militære styrker, våpen og infrastruktur fra land som var blitt medlem av alliansen etter 1997. Det skulle legges begrensninger på USAs og Natos tilstedeværelse og militære aktivitet i områder nær Russland. I tillegg krevde Moskva en separat avtale med Washington om militære rustningstiltak.

Sett med russiske øyne vil et avtaleverk som bygger på disse elementene, være fundamentet i en ny europeisk sikkerhetsarkitektur som tar hensyn til Russlands grunnleggende sikkerhetsbehov.

Selv om både politiske og militære realiteter ser annerledes ut i dag, må vi forvente at Russland står fast på flere av kravene fra 2021. Sett fra Kreml er de underliggende årsakene til krigen ikke borte. Trump ser ut til å ha gitt etter for Russland i spørsmålet om ukrainsk Nato-medlemskap. I dag vil Moskva trolig også kreve nedrustning og delvis demilitarisering av Ukraina, stans i vestlige våpenleveranser og fjerning av økonomiske sanksjoner mot Russland. Russland vil heller ikke akseptere at militære styrker fra europeiske Nato-land blir utplassert i Ukraina for å overvåke en eventuell våpenhvile eller sikre etterlevelse en fredsavtale.

De siste ukene har russiske nyhetssendinger tegnet et bilde av Russland på vei mot seier. Den første telefonsamtalen mellom Trump og Putin i februar var et diplomatisk gjennombrudd for Moskva. Etter de påfølgende russisk-amerikanske samtalene i Saudi-Arabia omtalte TV-kanalen Pervyj Kanal Russland og USA som «de to supermaktene». Budskapet til russiske TV-seere var tydelig: Putin er i ferd med å lede Russland ut av isolasjon og tilbake på den globale scenen. Dette følges opp av daglige reportasjer om russisk fremgang på slagmarken. Utviklingen ved fronten de siste ukene viser at denne fortellingen heller ikke er helt løsrevet fra virkeligheten.

Det store problemet i eventuelle fredsforhandlinger er at Putin trolig har lite å gi. Kanskje kan han gå med på å la våpnene stilne, men det er lite sannsynlig at han vil gi fra seg ting han allerede har vunnet. Russland har i løpet av 11 år med krig erobret en femtedel av Ukrainas territorium og skapt realiteter på bakken som Putin neppe kommer til å gå tilbake på. Fallhøyden er for stor. Selv om krigen tærer kraftig på Russlands økonomi og militære kapasitet, synes tiden akkurat nå å jobbe mer for Russland enn for Ukraina. Det er Trump, ikke Putin som ønsker en rask fred.

Det kan tenkes at Putin vil være villig til å låse fronten på et sted hvor deler av de annekterte områdene fortsatt vil være under ukrainsk kontroll. Dette er likevel usikkert. For Russland vil det også være et ufravikelig krav til forhandlinger at spørsmålet om territorielle innrømmelser i form av tilbakeføring av erobrede områder til Ukraina, ikke kan være gjenstand for forhandlinger.

Også på dette punktet har Trump-administrasjonen gitt signaler som er lite oppløftende for Ukraina. Dersom en fredsavtale vil inneholde bestemmelser om at Ukraina må avgi territorier som er okkupert og annektert av Russland, har Putin realisert et av sine viktigste mål med krigen.

Veien mot en mulig russisk diktatfred er fortsatt lang. På veien dit er Trumps uforutsigbarhet og lunefulle karakter et tveegget sverd for Moskva. Putin må unngå å tråkke president Trump for mye på tærne eller utfordre sistnevntes ego ved å trenere for mye eller legge for store hindringer i veien. Foreløpig ser det likevel ut som om Trump tjener som Putins nyttige idiot.

En russisk diktatfred vil ikke kunne gi dyp fred i Europa. For Ukraina er det springende punkt hva slags sikkerhetsgarantier og fremtidige militære støtte landet kan få fra USA og europeiske land. Et varig fravær av krig kan ikke hvile på hva tospannet Trump og Putin kan komme til enighet om.