Foretrekker vi å fremstå gode i stedet for å være gode?

KRONIKK: Foretrekker vi å fremstå gode i stedet for å være gode?

Den sentimentales påtatte følelser og utbrudd fremføres i håp om at de skal bli lagt merke til. Intensjonen er ikke å hjelpe, men å forbedre egen godhetsstatus. Foto: Shutterstock

Man trykker iherdig på liker, man kommenterer med capslock og sprer rundt seg med sinte og opprørte emojier. Her skal det ikke herske noen tvil. Jeg bryr meg, jeg er opprørt. For noen er sågar omsorgen så intens at man ifølge eget vitnemål har fått problemer med nattesøvnen. Empatien, medfølelsen, tårene og den moralske indignasjonen vil ingen ende ta.

Det er besnærende at all denne omtanken, medfølelsen og opprørtheten over urettferdighet og lidelse i alle kanaler gjør seg så lite gjeldende i våre nabolag, bygder og byer. Det er vel snarere egoisme, avstand, ensomhet, kulde, utakknemlighet og ignoranse som ser ut til å kjennetegne samfunnsutviklingen. Dugnadsånden er i ferd med å forvitre. Misunnelsen tiltar. Historiker Christopher Lasch går så langt at han konkluderer med at vi lever i narsissismens tidsalder.

Hvor blir omtanken av i hverdagen?

Så hvorfor gjør ikke omtanken man ser på sosiale medier seg mer gjeldende i de nære omgivelsene? Jeg er redd sannheten er temmelig nedslående for de fleste av oss. Å trykke på liker, kommentere og strø rundt seg med emojier koster oss egentlig ganske lite. Å invitere den nye litt eksentriske familien i nabolaget på middag, derimot. Jo, lenger de nødlidende er fra oss jo bedre. Hundrevis ser mine likerklikk og kommentarer, men ingen ser telefonsamtalen til han som ingen ringer til. Hva er godhet verdt om ingen ser den? Hva er vitsen med å investere om man ikke får noe utbytte?

Det kan se ut som om vi ofte foretrekker å fremstå som gode fremfor å være gode og at vi lever i en kultur som kultiverer og bygger oppunder en slik fundamental last. Den britiske filosofen Roger Scruton hevder at vi befinner oss i en sentimental tidsalder. Sentimentalitet kan tilsynelatende minne om omtanke, empati og medfølelse, men for den sentimentale er følelsene og emosjonene målet og ikke sin neste som er i nød. Lengselen etter den neste emosjonelle «boosten», er når sant skal sies langt sterkere enn omtanken for palestinerne på Gaza-stripen og Ukrainerne i Luhansk.

Lars Monsen, uten teltet

Sentimentale mennesker iscenesetter sine egne teatralske emosjoner når de hører om urettferdighet og lidelse, men gjør lite for å hjelpe dem som lider, hevder Scruton. Det finnes eksempelvis få spor av sentimentale menneskers omtanke og opprørthet på deres kontoutskrifter. Sentimentale mennesker kan helt uten fornemmelser av kognitiv dissonans sende av gårde gråtende og sinte emojier som respons på nattens hendelser i Midtøsten, mens man selv sitter trygt på hytta, nippende til utsøkt vin og Tesla-en parkert i garasjen. Stor emosjonell gevinst og maksimal godhetsposering uten å løfte en finger.

Lettkjøpte følelser uten forpliktelser er overtidsscoringer for den sentimentale. Når nøden og lidelsene er så langt borte at man umulig kan gjøre noe er situasjonen ideell. Den sentimentale forsyner seg av buffeten med glupsk appetitt og er hele tiden på jakt etter en sak eller hendelse han kan la seg opprøre av og kommentere. I løpet av få strakser er man innom Ukraina, Gaza og den amerikanske kongressen.

Den sentimentales påtatte følelser og utbrudd fremføres i håp om at de skal bli lagt merke til. Intensjonen er ikke å hjelpe, men å forbedre egen godhetsstatus. Den sentimentale får næring av tanken på at andre mennesker oppfatter en som helhjertet og barmhjertig, men man er ikke villig til å legge turen om herberge og betale for den forslåtte og skadde. Man vil ha profilen og imaget, man vil fremstå som Lars Monsen, men slippe å overnatte i telt.

Den sentimentale trives aller best i moralsk homogene grupper. Her kan man kappes om å bli indignert over Donald Trumps siste utspill og slakte Erna Solbergs valgkamp, mens man selv får tilfredsstilt sitt overdrevne behov for å formidle egen fortreffelighet. Identitetsgruppene er sentimentalitetens beste blomsterbed.

Posering er falsk godhet

Om virkeligheten må vike for vrengebildet og profilen trumfer ditt egentlige jeg, står vi i fare for å miste kontakten med oss selv. Om Gud ikke lenger finnes vil hele vårt selvbilde, vår selvfølelse og vår verdighet ha sitt grunnlag i omgivelsenes feedback. Narsissisten gjør som Narcissos, han speiler seg selv i omgivelsene.

Uten noen form for høyere autoritet blir vi selv guder. Det er vi som utformer våre egne standarder. Om det ikke finnes godt og ondt, gir det lite mening for mennesket å forsøke å leve godt, skriver filosof Daniel Joachim Kleiven. Hva er vitsen med å leve ut idealer man har sluttet å tro på og som ikke gir gevinst når man får mer igjen for å posere?

 «Pass dere for å gjøre gode gjerninger for øynene på folk, for å bli sett av dem. Da får dere ingen lønn hos deres Far i himmelen, skriver evangelisten Matteus. Det er på høy tide at vi børster støvet av denne gamle formaningen. Hva vi faktisk gjør og intensjonene bak handlingene våre, er og vil alltid være langt viktigere enn våre profiler og likerklikk, enten vi tror på det eller ikke. Sentimentalitet er ikke det samme som godhet og posering er ikke annet en falsk godhet.