Forlaget er innvevd i norsk historie. Nå kan det bli svensk eller dansk

«Norske bøker på norske forlag».

Det var parolen til William Nygaard. Altså den gamle William Nygaard, den energiske lærersønnen fra Fredrikshald som giftet seg rikt, flyttet til Kristiania og kjøpte det lille Aschehoug forlag i 1888.

Forlaget startet en aggressiv kampanje for å hente hjem store norske forfattere som ga ut bøkene sine hos danske Gyldendal. Da de gjorde suksess med Fridtjof Nansens «Paa ski over Grønland» i 1890, var grunnlaget lagt for over hundre eventyrlige år.

Men nå er det 2025, og verden ser annerledes ut. Gamle Williams etterkommer, Mads Nygaard, blir den siste Nygaard som styrer Aschehoug.

Familien er i stort flertall blant de 116 aksjonærene. Nå er det mange nok av dem som ikke vil være med på ferden lenger. Forlaget er til salgs, og mange antar at det vil havne på svenske eller danske hender.

Gjør det egentlig noe?

Familiemedlemmene har vel strengt tatt bare sett det alle andre ser. Salget av papirbøker går bratt nedover.

Den som studerer tallene for fire av kategoriene som har vært historisk dominerende, norsk og oversatt sakprosa og skjønnlitteratur for voksne, finner ut at antallet solgte eksemplarer sank fra 6,55 millioner i 2014 til 3,63 millioner i 2024.

Det vil si et fall på omtrent 45 prosent på ti år. Ikke rart det er fristende å komme seg ut mens det fremdeles er penger å hente på salget.

For Aschehoug er det også en side av saken at noe av det som pleide å være forlagets store fordeler, ikke lenger fungerer. Nettopp det at Aschehoug har vært så store, så tett innvevd i norsk litteraturhistorie, har gjort at de sitter på det som har vært regnet som en fantastisk samling rettigheter.

De var forlaget til Arne Garborg, Sigrid Undset, Johan Falkberget, Aksel Sandemose. André Bjerke, Halldis Moren Vesaas, Hans Børli.

Dette var elskede og anerkjente forfattere som folk, en gang, følte det var riktig og viktig å ha i bokhylla. Gikk det litt trått, kunne Aschehoug alltids sveive i gang trykkeriet og lage et nytt opplag av noens samlede verk. De hadde muskler til å sette i gang storsatsinger som Aschehougs Verdenshistorie, praktbøker som det føltes godt å ha i hus og som solgte stort.

Markedet for denne typen papirbøker er nå borte. Gullet i gruven kan ikke omsettes like lett lenger.

Når selv Aschehoug, det største og tyngste av de norske forlagene, ikke er attraktivt å eie, kan det sees som et stort varsko for bransjen. Hva nå, lille bokland?

For det er på ingen måte gitt at boken, som gjenstand, skal ha en så sentral plass i kulturen. Det var ikke gitt i utgangspunktet at vi skulle være så opptatt av romaner i over to hundre år.

Når det skjedde, var det på grunn av fremveksten av et borgerskap i Europa. En klasse med penger og fritid. De hadde den luksus at de kunne sitte stille, lenge, i et rom, og lese. Og de hadde midler til å holde et forlagsvesen i gang.

Det skapte en dominans i kulturen som har vart helt frem til nå.

Nå ser litteraturfolk med uro på hvordan det tunge, svenske forlaget Norstedts, etter å ha blitt kjøpt opp og mer eller mindre satt til å produsere lydinnhold for den nye eieren, Storytel. Og spør seg om dette vil bli Aschehougs skjebne, om det er dit de alle er på vei, før eller siden.

Men det er slett ikke sikkert.

Det er flere piler som peker nedover. Men det er også tegn som bærer med seg andre budskap. Det ene er at lyttingen på lydbøker går opp, kraftig. Det tyder på at det fremdeles er en stor etterspørsel der ute, etter fortellinger som er båret av språket. Som er noe annet enn de du får på en skjerm.

Lydbøkene har også ført til at folk kan ta til seg litteratur samtidig som de gjør noe annet, kjører bil eller tørker støv. Dette ville ikke vært lesetid tidligere.

Det andre er at papirboken har vist seg bemerkelsesverdig motstandsdyktig i møte med det digitale. E-bøker og lydbøker har tross alt vært tilgjengelige lenge, uten at papirboken har tatt sin død av den grunn.

Det er en annen erfaring å sitte med en bok i fanget enn å sitte med skjermen eller øreproppene, og det er en erfaring svært mange fremdeles er villige til å bruke penger på.

Det tredje er at trykket fra det digitale også skaper et ønske om flukt, om hvile. Når skjermene er overalt, blir det også et poeng å gjøre noe helt annerledes. Det ikke-digitale, det ved lesingen som er mest i utakt med tiden, er for mange noe av det mest verdifulle ved å lese.

Kanskje er det de som klarer å lese disse behovene, disse sammensatte følelsene, som vil være fremtidens mest vellykkede forleggere.

Aschehoug har fremdeles store navn i stallen. Jan Kjærstad og Jo Nesbø, og nyere suksesshistorier som Helga Flatland. De eier nesten hele Oktober, som har Tore Renberg, Edvard Hoem og Karl Ove Knausgård. I omlandet rundt Aschehoug finnes det de som er forundret over at forlaget ikke har klart å utnytte dette utgangspunktet bedre. Tallene den siste tiden har ikke vært gode.

Det er lett å forstå bekymringen for hva et salg ut av landet vil gjøre med Aschehoug. For at ansvaret for å bevare norsk språk på flere nivåer, norske historier i alt sitt mangfold, ikke vil føles like hellig for eiere i Stockholm eller København.

Men kanskje det viktigste er at tøylene havner hos noen som ser at det er mye som fremdeles ligger til rette for nydelige møter mellom leser og bok.