Forsker slår alarm: – Vi må slutte å prøve å redde hver eneste bygd

– Det er veldig fint her. Du har havet helt oppi husveggen, nesten. Sol og god plass.

Johann Bang står utenfor huset han leier på Korsnes i Meløy.

Han er 31 år, utdannet siviløkonom og ingeniør – og økonomisjef i Meløy kommune.

For noen år siden bodde han i Oslo. Nå har han flyttet hjem.

– Vi fikk barn og hadde behov for å være nært familie, rett og slett.

For Bang handlet valget om familie, jobb og hverdagsliv.

Men han er også en type innbygger mange distriktskommuner gjerne skulle hatt flere av:

Ung, høyt utdannet og tilbakeflyttet.

Mister åtte innbyggere hver dag

For Nord-Norge mister fortsatt folk.

I fjor hadde Nordland en befolkningsnedgang på nesten 1500 personer, dersom man ser bort fra flyktninger og annen innvandring.

For hele Nord-Norge tilsvarer utviklingen at landsdelen mister rundt åtte innbyggere hver dag.

Det gjør spørsmålet stadig mer akutt:

Hvor mye skal staten gjøre for å få folk til å bo i nord?

Og hvor lenge skal målet være at alle steder skal holdes i live?

– Ikke nok folk til dagens bosettingsmønster

Troy Saghaug Broderstad, førsteamanuensis ved Institutt for samfunnsvitenskap ved UiT Norges arktiske universitet, mener Nord-Norge må ta en ubehagelig debatt.

Han var i nylig i Bodø for å delta i Lytring-debatten om fraflytting og bosetting i nord.

Broderstad mener det ikke er realistisk å opprettholde dagens bosettingsmønster.

– Det er vanskelig for folk som er glad i den lille plassen sin. Men det er ikke nok folk til at vi kan opprettholde det bosettingsmønsteret vi har nå.

Han tar til orde for det han kaller en styrt sentralisering.

Det betyr at staten i større grad må velge hvilke steder og regionsentre den skal satse på.

– Vi må slutte å prøve å redde hver eneste bygd. Vi må ta noen ubehagelige diskusjoner som er knyttet til hvor staten skal legge inn innsatsen, og hvor folk skal bo, sier Broderstad.

Vil gi alle nordlendinger penger

Men vil det være nok?

Professor Thor-Erik Sandberg Hanssen ved Handelshøyskolen Nord universitet mener det trengs kraftigere virkemidler for å holde folk i nord.

Ett av forslagene hans er å gi hver innbygger i Nord-Norge et årlig tilskudd.

For eksempel 30.000 kroner.

– Gir du folk 30.000 kroner i året, så er det et bidrag til å gjøre det mer attraktivt å bo her. Dette vil trekke i retning av at flere velger å bli boende i Nord-Norge, sier Hanssen.

Han mener den nye sikkerhetspolitiske situasjonen gjør det ekstra viktig å opprettholde bosettingen i nord.

– Det at folk velger å bo i Nord-Norge, har nytteverdi for samfunnet som helhet, ikke kun for den enkelte.

– Feil medisin

UiT-forsker Troy Saghaug Broderstad mener forslaget til Hanssen viser nettopp problemet med distriktspolitikken.

Han mener staten bruker for mye energi på å lokke enkeltpersoner til å bo på steder der utviklingen likevel går feil vei.

– De personrettede tiltakene viser seg jo ikke å fungere så bra, så jeg tror heller ikke at å gi det til hele landsdelen ville ha funka.

Broderstad mener pengene heller bør brukes på arbeidsplasser og tydeligere prioritering av hvilke steder staten skal satse på.

– Vi har mange statlige arbeidsplasser. Man pakker sammen hele «skitten» og flytter det nordover, sier han.

Broderstad trekker fram Brønnøysund som et eksempel.

Der ble Brønnøysundregistrene etablert på 1980-tallet. I dag har kommunen rundt 500 statlige arbeidsplasser, med Brønnøysundregistrene som den største etaten.

– Du kan ta Brønnøysund som et eksempel, der man flytta Brønnøysundregistrene og på mange måter har holdt liv i den plassen over tid, sier Broderstad.

– Handler om å få livskraftige samfunn

I Brønnøysund mener ordfører Siv Aglen at statlige arbeidsplasser har hatt stor betydning for hele lokalsamfunnet.

Hun peker på at store kompetansearbeidsplasser også gjør det lettere å rekruttere til andre viktige jobber i kommunen.

– Det handler om å få livskraftige samfunn. For Brønnøysund er det klart at de statlige arbeidsplassene vi har, med Digitaliseringsdirektoratet og Brønnøysundregistrene, er kjempeviktige når kommunen skal rekruttere sykepleiere. Partneren har et annet sted å jobbe.

Vanskeligst å få folk til å bli

I Meløy kjenner Bang godt på rekrutteringsutfordringene.

Som økonomisjef i kommunen mener han det å få tak i folk er noe av det vanskeligste de jobber med.

– Det er rekruttering av folk, faktisk. Ikke bare som økonomisjef, men det å jobbe i en distriktskommune. Det er vanskelig.

Han mener det vanskeligste ikke nødvendigvis er å få folk til å komme.

Det er å få dem til å bli.

– Det er vel sannsynligvis fordi forventningene til det å bo i bygda ikke står i stil med realitetene, kanskje.

For selv om distriktslivet gir mer plass, nærhet til naturen og større frihet, mangler det også noe.

– Vi har selvfølgelig ikke de samme tilbudene som vi har i en by. Det som går på kulturelle tilbud og den typen. Men vi har større frihet og mer rom.

Johann får selv nedskrevet studielån som følge av at han bor i en distriktskommune.

Han sier ordningen er god, men at det ikke var grunnen til at han flyttet hjem.

– Det var ikke en årsak til det, men jeg nyter jo godt av det tilbudet i dag.

Selv om han har flyttet hjem, tror han ikke løsningen bare handler om penger.

– Det viktigste er hverdagen. Hvilke tilbud og muligheter du har i hverdagen utenfor jobb.