Forskningsinstituttene bør ikke legges under universitetene

Den viktigste forklaringen på universitetenes utfordringer er at universitetene har dyrket en disiplinorientering, skriver innsenderne. Bildet: Universitetet i Oslos bygning «Domus Media» i Karl Johans gate. Foto: Illustrasjonsfoto: Amanda Pedersen Giske / NTB

Instituttene skal ikke «redde» samfunnsforskningen.

Det er god grunn til å lete etter måter å styrke samfunnsforskningen i Norge på, som professorene Cathrine Holst, Inger Skjelsbæk og Jarle Trondal skriver i Aftenposten 27. mai. Analysene er gode, men vi vil advare mot å bruke de samfunnsvitenskapelige forskningsinstituttene som et virkemiddel for å «redde» universitetene fra valg de selv har gjort.

Holst, Skjelsbæk og Trondal trekker frem fire utfordringer ved norsk samfunnsforskning: manglende overføring av kunnskap, for svak forskningsformidling, svak tverrfaglighet og for svak arbeidsdeling.

Hvis professorenes løsning betyr å legge forskningsinstitutter inn under universitetene, slik det antydes i eksemplene professorene trekker frem fra utlandet, er det all grunn til å tro at samfunnsforskningen som helhet vil tape.

Disiplinorientering hindrer tverrfaglighet

Den viktigste forklaringen på universitetenes utfordringer er at universitetene har dyrket en disiplinorientering. En raus grunnbevilgning har gjort at de har kunnet prioritere akademisk kvalitet. Da blir universitetene teoretisk sterke, men svakere på relevans.

Fordi forskningsinstituttene er kritisk avhengige av å levere resultater samfunnet er villig til å betale for, er vår innretning blitt en helt annen: Vi leverer resultater som er forankret i tverrfaglighet og en norsk virkelighet.

Dersom vi slår sammen to så fullstendig ulike innfallsvinkler til forskning, vil mest sannsynlig begge parter tape.

Universitetenes egne valg

Forskningsinstituttene øker gjerne sin innsats for undervisning og veiledning av doktorgrader. Men her må universitetene selv åpne seg opp, og finansiering av doktorgrader i forskningsprosjekter må bli bedre.

Valget om ikke å prioritere forskningsformidling ligger helt og holdent på universitetene selv.

Professorene har helt rett i at i den tiden vi lever i nå, er det kritisk viktig å være i dialog med samfunnet.

Tettere integrering?

Hva skal egentlig «tettere integrering» bety? Hvis det betyr mer samarbeid om prosjekter, undervisning og formidling, er det en utmerket idé.

Det er derimot ingen grunn til å tro at «tettere integrering» i form av at forskningsinstitutter skal underlegges universitetene, vil fungere hvis ikke universitetene selv ønsker å forandre seg.

Det er all grunn til å tro at tyngden av disiplinorienteringen på universitetene vil spise forskningsinstituttenes tverrfaglighet til frokost.

Se hele systemet i sammenheng

Vi er enige med Holst, Skjelsbæk og Trondal om at det må utvikles «en samlet strategi for forskningssystemet som helhet».

Det er lite treffsikkert å analysere én del av systemet isolert og bruke funnene derfra til å bøte på utfordringer i resten.

Veien til bedre samfunnsforskning går gjennom å utnytte de to sektorenes komparative fortrinn bedre, ikke gjennom å viske ut forskjellen mellom dem. Forskningsinstituttene kan hverken «redde» samfunnsforskningen eller brukes som et virkemiddel for å skape bedre universiteter.