5 days ago
18
Foto: Armin Durgut, AP/NTBDen norske fortellingen om folkemordet i Srebrenica i ferd med å endre seg. Det er på tide.
Publisert: 02.06.2025 20:00
I år er det 30 år siden folkemordet i Srebrenica i 1995. Da ble 8372 bosnjakiske gutter og menn henrettet av bosnisk-serbiske styrker innenfor et tidsrom på syv dager.
Erna Solberg fra Høyre var den første norske statsministeren som anerkjente folkemordet i 2020. I år skal statsminister Jonas Gahr Støre fra Arbeiderpartiet tale på 30-års markeringen arrangert av Bosnia-Hercegovina-Forbundet i Norge.
Sammen med en håndfull andre land tok Norge også initiativet overfor FNs generalforsamling om å gjøre 11. juli til internasjonal minnedag for Srebrenica. Det råder med andre ord ikke noen tvil om at Norge er en venn av Bosnia.
Samtidig er det også slik at mange norskbosniere opplever at etablerte fakta om det som skjedde under krigen, er blitt mistenkeliggjort og utfordret i norsk offentlighet. Det skyldes noen helt konkrete norske forhold. De har påvirket det norske blikket på krigen fra starten av 1990-tallet og frem til i dag.
Kontroversielt utsagn
I en forelesningssal på samfunnsvitenskapelig fakultet ved Universitetet i Oslo i 2012 ble studentene fortalt at krigen i Bosnia ikke hadde noen aggressor. En av forfatterne av denne kronikken, Edin Kozaric, satt i salen som student. Gjesteforeleseren var Thorvald Stoltenberg.
Thorvald Stoltenberg var FNs fredsmegler i Bosnia. Han var dermed en helt sentral figur i forhandlingene som fant sted i løpet av krigen. Stoltenbergs perspektiv på krigen i Bosnia var preget av det gode forholdet Norge hadde til Jugoslavia, samt kunnskapen om de forferdelige krigsforbrytelsene serberne ble utsatt for av kroatiske nasjonalister under andre verdenskrig.
Det samme kan sies om de andre europeiske landene som var sentrale i fredsmeglingen, særlig Storbritannia og Frankrike. Dette gjorde at europeiske diplomater langt på vei aksepterte budskapet fra Beograd: Serbernes intensjon var å beskytte den serbiske minoritetsbefolkningen da de gikk til krig mot Bosnia i 1992. Konsekvensene for bosnjakene var katastrofale.
Foto: Amel Emric, Reuters/NTBUltranasjonalisme
Juristen Hanne Sophie Greve, som senere var med på å dømme flere i det bosnisk-serbiske lederskapet for etnisk rensing og folkemord i krigsforbrytertribunalet i Haag, oppsummerte den europeiske diplomatiske innsatsen slik: «Fredsmeglerne, i flertall, ble ført bak lyset. Det er helt klart».
Den europeiske unnfallenheten i møte med serbisk ultranasjonalisme og etnisk rensing av bosnjaker og andre ikke-serbere, omtalte vi for fem år siden som Europas svik mot Bosnia i en spesialutgave av tidsskriftet Internasjonal Politikk.
I dag er det etablert i europeisk utenrikshistorie at dette utgjorde et svik. Det har også hatt konsekvenser.
Den nederlandske regjeringen gikk av på grunn av Srebrenica 2002. Det britiske utenriksdepartementet tok et kraftig oppgjør med egne diplomaters manglende evne til å se det serbiske krigsapparatet for det det var.
Et lignende oppgjør har aldri skjedd i Norge. Det kan skyldes at det ikke var det norske utenriksdepartementet som oppfylte et mandat i Bosnia. Det var Thorvald Stoltenberg, som oppfylte FNs mandat i Bosnia.
Utfallet ble at Stoltenbergs perspektiver fikk fotfeste i norsk offentlighet – uansett årsakene. Det skjedde gjennom Stoltenbergs rolle som «ekspert» i mediene og ved landets universiteter. Dette var altså de samme perspektivene som ble stemplet som utdaterte og direkte feilaktige forståelser av krigen blant våre allierte.
Felt i PFU
Det fremste eksempelet på at en forestilling om delt skyld fikk fotfeste i Norge, var Brennpunkt-dokumentaren «Byen som kunne ofres» fra 2011.
Filmen fremmer teorien om at det som skjedde i Srebrenica, var en hevnaksjon mot tidligere bosnjakiske overgrep mot nærliggende serbiske landsbyer. Den formidler også at mennene i Srebrenica var bevæpnet, og at byen ble «ofret» fra bosnjakisk side i bytte mot territorier i utkanten av Sarajevo. Ikke bare ble dokumentaren felt av Pressens Faglige Utvalg (PFU) for dårlig presseetikk, men krigsforbrytertribunalet i Haag skrev også et brev som konstaterte at filmen brøt med helt grunnleggende fakta avdekket av domstolen.
Det er merkelig at NRK valgte å publisere en dokumentar som ikke bare overså, men gikk på akkord med, funnene fra rettsoppgjøret i Haag.
Konspirasjonsteorier om krigen i Bosnia og folkemordet i Srebrenica er i dag først og fremst å se i enkelte miljøer på ytre venstre i Norge. Under den mye omtalte sendingen av Debatten 20. mai sa Marielle Leraand, lederen for det nystiftede partiet Fred og Rettferdighet (FOR), at bombingen av Serbia i 1999 var et tilfelle av Natos maktmisbruk mot land som ikke føyer seg etter alliansens agenda.
Dette er en fortolkning av bombingen som særlig den venstreradikale professoren Noam Chomsky har forfektet i sine bøker og foredrag. Chomsky fremmer i likhet med FOR perspektivet at krigen i Ukraina skyldes Natos handlinger, fremfor Russlands aspirasjoner.
Endringer på gang
De seneste årene har flere fagpersoner utgitt gode bøker på norsk om krigene i det tidligere Jugoslavia. Hvite busser har også begynt å kjøre turer til Srebrenica og Sarajevo. Oslo kommune har gitt signaler om at de er positive til å innfri Bosnia-Hercegovina-Forbundets forespørsel om å reise et minnesmerke i Oslo for folkemordet.
Man finner også en ny dokumentarserie på NRK, «I Maktens korridorer», som skildrer et helt annet bilde av Srebrenica og krigen i Bosnia enn det man fikk servert i Brennpunkt-dokumentaren.
Det er med andre ord antydninger til at den norske fortellingen om Srebrenica, og krigen i Bosnia generelt, nærmer seg fortellingene som for lengst har etablert seg i land som Storbritannia, USA, Tyskland og Nederland. Det skulle bare mangle.
English (US)