Fotball-VM som opium

Romerriket forsto mekanismen lenge før moderne PR-byråer, sponsoravtaler og TV-rettigheter: Gi massene brød og sirkus, så holder de seg rolige mens samfunnet råtner innenfra.

I vår tid er fotball verdens overlegent største sirkus.

Ikke bare som underholdning, men som politisk bedøvelse.

Som følelsesmessig doping.

Som en enorm kollektiv virkelighetsflukt hvor milliarder av mennesker frivillig lar seg hypnotisere av stadionlys, nasjonalsanger og tabeller, mens verden rundt dem blir stadig mer ustabil, autoritær og aggressiv.

Er det dette VM egentlig handler om?

FIFA liker å snakke om «samhold», «mangfold» og «fred gjennom fotball». Det er PR-språk på nivå med oljeselskaper som reklamerer for bærekraft og våpenprodusenter som snakker om menneskerettigheter.

Hele organisasjonen fremstår som et moralsk likhus dekket med konfetti og sponsorlogoer.

For fotball er ikke en fredelig kraft.

Det er tvert imot en av verdens mest konfliktskapende kulturarenaer.

Sporten bygger identitet gjennom motsetninger: oss mot dem, by mot by, nasjon mot nasjon, religion mot religion, stamme mot stamme.

Den dyrker tribalismen som moderne samfunn ellers later som de forsøker å bekjempe.

Fotballsupportere snakker ustanselig om kjærlighet, men store deler av kulturen drives av hat. Hat mot rivaler. Hat mot byer. Hat mot spillere. Hat mot dommere. Hat mot «de andre».

Millioner av voksne mennesker bruker store deler av livet sitt på å skrike primitive fornærmelser mot fremmede i andre drakter.

Og dette omtales som «folkefest».

Fotballvolden er heller ikke et historisk avvik. Den ligger innebygget i hele mekanismen. I flere land fungerer supportergrupper nærmest som organiserte gatebander med klubbfarger.

Slåssing, knivstikking, masseslagsmål og tribunekaos følger sporten som en permanent skygge.

Landskamper utløser regelmessig nasjonalistisk hysteri og politisk aggressivitet som ville blitt oppfattet som ekstrem i andre sammenhenger. Men når det skjer rundt fotball, romantiseres det som «lidenskap».

Det er en bemerkelsesverdig kulturell unntakstilstand.

Forskning fra UK viser at partnervold øker betraktelig etter landskamper i fotball, mest ved tap, men også ved uavgjort og når hjemmelaget vinner.

Kombinasjonen alkohol, seiersrus eller frustrasjon over tap produserer vold mot uskyldige ofre i nære relasjoner.

Ingen annen global underholdningsindustri slipper unna med så mye aggressiv massepsykose forkledd som uskyldig patriotisme. Fotballen fungerer som sosial ventilasjon for frustrasjon, sinne og tribal identitet i gigantisk skala.

Derfor elsker også makten den.

Mens økonomien vakler, demokratier svekkes og den geopolitiske situasjonen blir stadig mer eksplosiv, skal befolkningen distraheres med VM-feber, supporterutstyr og følelsesporno i beste sendetid. Og timingen kunne knapt vært mer grotesk.

Sommerens VM arrangeres av USA, Canada og Mexico samtidig som forholdet mellom landene er preget av handelskrig, politisk fiendtlighet og sikkerhetspolitisk paranoia.

Donald Trump – mannen som fortsatt nekter å erkjenne valgnederlaget i 2020 og som fyrte opp mobben før stormingen av Kongressen – står nå sentralt plassert i kulissene rundt mesterskapet. Denne mannen behandles av FIFA som en statsmann og fredsfigur.

Da Trump ikke fikk Nobels fredspris, delte FIFA like godt ut sin egen. Gianni Infantino sto smilende ved siden av ham som en servil hovmester i et geopolitisk Las Vegas-show for milliardærer og autokrater. Alt pakket inn i slagord om «unity» og «respect».

Det er vanskelig å avgjøre hva som er mest kvalmende: kynismen eller hvor effektivt den fungerer.

For samtidig som dette pågår, sitter millioner av mennesker og diskuterer backfirere, expected goals og hvorvidt pubene bør få skjenke øl under Norges kamper. Norge er nemlig med igjen. Og dét forandrer alt.

I årevis var nordmenn eksperter på moralsk indignasjon rundt VM.

Qatar skulle granskes.

FIFA skulle kritiseres.

Sportsvasking skulle avsløres.

Norske supportere marsjerte med regnbueflagg og kronikørene skrev som om de var menneskerettighetsaktivister med sesongkort. Det var enkelt så lenge Norge satt hjemme. Nå har vi Haaland og Ødegaard. Nå kan vi faktisk vinne fotballkamper.

Nå er plutselig den viktigste politiske debatten i Norge om pubene får servere øl etter vanlig stengetid, når landslaget spiller på grunn av tidsforskjellen.

Sannheten er at de fleste mennesker ikke ønsker moral når laget deres lykkes.

De ønsker dopamin. Fellesskap. Følelsesutløsning. Tribal ekstase. Fotballen tilbyr alt dette i ekstrem konsentrert form.

Derfor tåler sporten også nesten enhver skandale. Korrupsjon, slavearbeid, sportsvasking, autoritære regimer, økonomisk kriminalitet, voldskultur – ingenting rokker fundamentalt ved produktet, fordi produktet i seg selv er emosjonell avhengighet.

Fotballen er ikke lenger bare sport.

Den er verdens største kommersialiserte følelsesmaskin – designet for å holde massene opptatt, aggressive, sentimentale og distraherte mens makten flytter penger, innflytelse og propaganda gjennom stadionportene.

Og kanskje er dét den mest ubehagelige sannheten av alle: VM handler ikke om å få folk til å elske fotball.

Det handler om å få dem til å glemme alt annet.