Fra kvalitetssekk til drittsekk

Hvis du tenker at 8-åringen din bare MÅ få en ryggsekk til 2000 kroner, så er det du som er litt «douchebag».

Som komiker var jeg utrolig fornøyd med ordspillet i spøken min og delte det på Instagram. I det jeg trykte «publiser», tenkte jeg i mitt stille sinn: Håper ikke noen tar det ille opp?

Det var det en god del som gjorde, men også mange som elsket det. Det er alltid risikabelt å fortelle folk hva de skal bruke pengene sine på.

Her har folk kjøpt en flott kvalitetssekk og så kalles de derfor en drittsekk?

Db-sekken, tidligere kjent under merkenavnet «Douchebag» er en veldig populær ryggsekk, og for de fleste av oss, en ganske dyr ryggsekk.

Ordet «douchebag» et slanguttrykk for en person som oppfattes som usympatisk, arrogant, selvgod eller oppfører seg nedlatende mot andre.

Jeg tramper på folks økonomiske tær. Men ut fra responsen så er ikke jeg den eneste forelderen som synes at en sekk til rundt 2000 kroner er en unødvendig luksus til et lite barn. For noen oppleves det ikke sånn.

Mitt hovedpoeng er at for mange familier er 2000 kroner en uhørt sum penger å bruke på en sekk. Så når trenden er at «alle» har en Db-sekk så utgjør det et problem, nemlig merkevarepress.

Merkevarepress er dessverre gammelt nytt. Jeg vokste opp som et av fem søsken. Vi hadde alt vi trengte, men vi hadde aldri siste nytt. Jeg drømte om Adidas-genser, men måtte nøye meg med en småslitt fra Fretex.

Den eneste gangen jeg var noenlunde trendy var da pappa kom hjem fra USA med kofferten full av Levi’s-bukser. At den var altfor kort hadde ingenting å si, endelig var det rett merke!

Min eldste plukker lynkjapt opp hva som er trendy i skolegården. Og i 99 prosent av tilfellene er det dyre ting. Veldig sjeldent er det en rimelig trend der jeg kan svare; Ja det kan du selvfølgelig få!

Det er kjedelig å være den som sier nei, men jeg gjør det veldig ofte likevel. Av og til fordi vi ikke har råd, men oftest fordi jeg mener at vi ikke trenger å betale ekstra bare for å følge moten.

Som oftest lønner det seg å kjøpe kvalitet, men kjøper vi ting fordi vi trenger det? Eller fordi barnet vårt maser om det?

Jeg nekter å kjøpe ubrukelige vintersko til 1500 kroner fordi «alle andre» har det! Og som verken kan eller vil brukes neste år.

Som foreldre er det en deltidsjobb bare å kjøpe klær og utstyr. Det er et endeløst behov, for ungene sliter og bruker og ikke minst; De vokser hele tiden!

Så av og til når viljen er svak og kredittkortet er klart, så går det litt fort i en sving og prinsippene hopper av midtveis.

I vår ble jeg selv en drittsekk som opprettholdt merkevarepresset!

Ironisk nok var jeg på vei ut av BUA, et kommunalt utlånsbibliotek av sport og fritidsutstyr der jeg hadde levert inn både kvalitets-skiutstyr og klær. Et perfekt tiltak for å hjelpe på familiers kjøpepress!

Fornøyd kom jeg ned trappa og et skosalg møtte meg. Kun tusen kroner for Norges mest populære joggesko? Fornøyd slo jeg til og kjøpte like greit tre par. Et til meg og to til døtrene mine.

Nå skulle de også få «riktig type sko», tok jeg meg selv i å tenke i det jeg gikk ut av butikken og skjønte at jeg hadde blitt et offer for merkevarens svøpe. Jentene vokste ut av skoene i løpet av sommeren, så det var ingen god investering.

Vi nordmenn er et pengesterkt folk som gjerne betaler for kvalitet, men vi betaler også for markedsføringsverdi.

Voksne er jo heller ikke upåvirkelige for merkevarer og trender. Plutselig skulle alle damer gå rundt i en genser med masse H-er på, og i sommer skulle alle ha joggesko med tre striper.

Markedsførerne vet akkurat hva de holder på når de overbeviser både voksne og barn om verdien av et merke eller et navn. De som tror at den nye «it»-bamsen Labubu er verdt over tusen kroner fordi det er et kvalitetsprodukt fra Kina, må tro om igjen.

Behovet for å høre til og være akkurat som de andre gjør oss sårbare, spesielt i barne- og ungdomsårene.

Merkevarepress kan dessverre være med å underbygge utestenging. Derfor mener jeg at vi foreldre burde lære barna våre at merket ikke er viktigst. Menneskene skal alltid være det viktigste.

En ting er forbruket vårt som utgjør en stor del av verdens forurensing. Men det er dyrtid i landet, en tid som presser mange familiers økonomi helt til smertegrensen. Tusenvis av barn lever i fattigdom i Norge.

Folk skal få bruke penger på hva de vil, men når vi hever standarden og prisen for hvilke sko, ryggsekker og bamser vi kjøper til ungene våre, utøver vi mer økonomisk press mot andre foreldre.

Mange av oss hadde hatt godt av å tråkke litt på bremsen.

For solidaritet, for klimaet og for våre medforeldre.