Frankrike er i opprør – igjen

Gatene i Frankrike fylles igjen av demonstranter. Det er ikke bare nye protester, men et opprør mot problemer som truer selve det franske demokratiet. Problemene kan oppsummeres i fire punkter: Økonomisk krise, sosialt opprør, parlamentarisk kaos og ytterpartier på alle kanter.

Økonomisk krise

Frankrike har en statsgjeld på over 3300 milliarder euro, nesten det dobbelte av det norske oljefondet. Kredittvurderingsbyrået Fitch nedjusterte nettopp Frankrikes kredittverdighet enda et hakk. Som en følge stiger renten på franske statsobligasjoner og forverrer situasjonen ytterligere. Statsbudsjettet må trimmes kraftig.

Sosialt opprør

Franskmenn skjønner at statsgjelden må ned. De er bare lut lei av å sitte igjen med regningen. En gruppe demonstranter bar i forrige uke en plakat med følgende beskjed: «Vi er verken venstre eller høyre. Vi er oss her nede. Og vi kommer etter dere der oppe.»

De økonomiske ulikhetene i Frankrike har vokst voldsomt de siste tiårene. Ifølge økonomen Thomas Piketty er en stadig større andel av landets formue konsentrert hos en elite. Arvemekanismen sikrer status quo.

Piketty har blitt kritisert for å forkle politisk aktivisme i økonomiske argumenter. Men flere økonomiske tungvektere som Branko Milanović og nobelprisvinner Joseph Stiglitz er enige i at de økende økonomiske ulikhetene er et uttrykk for en kapitalisme som ikke kommer folket tilstrekkelig til gode.

De rikes president

Og for franskmenn flest er Macron de rikes president. Noe av det første han gjorde etter å ha vunnet presidentvalget i 2017, var å bytte ut en generell formuesskatt med en mye mer begrenset variant som kun skattlegger fast eiendom. Når man siden kutter i alminnelige franskmenns pensjoner, begynner klassesolidariteten å bli tynnslitt.

Nå har venstresiden satt sin øyne på en ny skatt, den såkalte Zucman-skatten. Den innebærer en flat to prosents skatt på de superrike som har en formue på over 100 millioner euro.

Venstresiden har gjort Zucman-skatten til en fanesak. Sosialistene sier loven er et ultimatum for å sette seg ned ved forhandlingsbordet sammen med Sébastian Lecornu, som er den nye sentrum-høyre statsministeren Macron har utnevnt. Og den unge Lecornu trenger sosialistene hvis han skal ha noe håp om å få flertall for et budsjett.

Parlamentarisk kaos

I fjor sommer oppløste presidenten Nasjonalforsamlingen og utlyste nyvalg. Macron ba det franske folk om en «avklaring» etter Marine Le Pens ytre høyre-parti Nasjonal Samling gjorde et brakvalg til Europaparlamentet.

Avklaringen ble en fullstendig fiasko. Macrons sentrumsparti Renessanse tapte stort. Ytre høyre gikk betydelig frem. Alt til venstre for sentrum samlet seg i en stor valgkoalisjon med navnet «Den nye folkefronten.»

Ingen av blokkene er i nærheten av å få flertall. Og i Frankrike er verken det politiske systemet eller den politiske kulturen rigget for kompromisser. Selv om det finnes mange partier, lener modellen mer mot en anglo-saksisk «winner takes it all»-logikk, hvor regjeringen er sterk og parlamentet relativt svakere.

Både det direkte presidentvalget og valgsystemet basert på flertallsvalg i enkeltmannskretser bidrar i denne retning. Siden Charles de Gaulle etablerte den femte republikken i 1958, har dette systemet vært stabilt og styringsdyktig. Nå har det gått fullstendig i lås.

Radikale høyre- og venstreparti

Foruten Marine Le Pens Nasjonal Samling med sine fascistiske røtter på høyresiden, har det i Frankrike det siste snaue tiåret vokst frem en radikal venstrebevegelse rundt partiet Det ukuelige Frankrike og den polemiske lederen Jean-Luc Mélenchon.

Men én ting forener Mélenchon, Le Pen og deres tilhengere, nemlig forakten for president Emmanuel Macron.

Svært mange stemmer på ytterpartiene til høyre og venstre. Når ytterpunktene blir så store, er det både en kritikk av den sittende regjeringen og en protest mot hele systemet som sådan.

Det gjør at Macron vegrer seg for å oppløse Nasjonalforsamlingen igjen. Sannsynligheten er stor for at sentrum vil krympe ytterligere til fordel for ytterpartiene.

Det ekstreme sentrum

Men Franrike sliter ikke bare med ytterpartier til høyre og venstre. Landet kaver også med et ytre sentrumsparti. Begrepet høres ut som en selvmotsigelse, men har blitt utviklet nettopp av franske forskere som Alain-Gérard Slama og Pierre Serna.

I boken «Det ekstreme sentrum eller den franske gift» tar historikeren Serna for seg perioden fra Revolusjonen og frem til våre dager. I stabile perioder er det ekstreme sentrum en værhane som styrer ved opportunisme og populisme.

I krisetider spiller det ekstreme sentrum på frykt og stiller seg selv som eneste garanti mot kaos. Alle alternativer blir diskreditert som radikale, ekstreme og anti-republikansk. Dermed blir det ekstreme sentrum selv autoritært, og holder på makten for enhver pris.

Men til sist kommer et valg da denne strategien slår feil. Da strømmer folket til ytterpartiene, og til gata.